Jubileum: Smith Johan O. 100 år

E. Aslaksen:

Tross alt lys og all forståelse og all kunnskap som er i blant oss, så regner jeg med at det er en svært liten forståelse av hva det skjedde med br. Johan O. Smith, som jo ganske enkelt er opphavet til denne forsamling. Det er noe enestående i verdenshistorien. Luther ble kalt for en reformator, og det han utrettet var bra så langt det rakk, men det var som intet å regne, åndelig talt, mot den reformasjon som br. Smith satte i verk. Hele den religiøse verden, stort sett, bortsett fra noen få spredte enkeltmennesker, har jo fart vill. Hele verden består av kirker og kirkesamfunn, det er jo det samme som sekter. Vi bør forstå hva ordet sekt betyr, det betyr en del. Vi har et ord som heter en sektor, det er en skalk — en del, og det er jo etter Skriften strengt forbudt. De skulle vært sammen alle troende mennesker. I de menighetene det er skrevet brever til, der var det bare en forsamling i hver by. De visste ikke hva dette virvaret var for noe en gang, det eksisterte ikke, det kom mangfoldige år senere. Paulus skriver: «Når I kommer sammen, så har hver av eder . . .» 1. Kor. 14, 26. Hvorledes skal en få det til å passe på et kirkesamfunn? Med en pastor eller to og en klokker, og de andre sitter der som benkefyll. Det som har gjort at det er blitt slik, det kommer alt sammen av utroskap og vantro mot Ordet. Br. Smith oppdaget troskapens vei midt i alt virvaret. Han var av sannheten, og derfor oppførte han seg overensstemmende med det og talte Guds ord i sannhet. Han fikk lys og satte lyset i staken og henvendte seg i all ydmykhets navn til de som gjaldt for å være noe, noen størrelser blant de troende — og alle sammen forkastet det. Han avla vitnesbyrd i forsamlinger, men motstand og forkastelse alle vegne. Han trodde mer på Guds ord og på de åpenbaringer han fikk i Skriften enn han trodde på alle de andre tilsammen, og var på den måten en kolossal reformator på det området. Og det er jo det det dreier seg om. I alminnelighet, særlig pinsevenner, de slår om seg med at det er en bibelsk menighet, det er ubibelsk i aller høyeste grad, det er jo akkurat som en annen kirke. Troskapens vei oppdaget Smith på den måten at hver gang han hadde satt lyset i staken, hver gang han hadde talt noen bibelske sannheter, så fikk han motstand. Det var den siden av saken — det ble forkastet — men så var det det at han ble så veldig lykkelig. Det var det som gjorde oppdagelsen. Men selvfølgelig når det han sa ble forkastet, samme hvor han kom, så måtte han jo i all ydmykhets navn lure på om det var noe galt med seg. Men neste gang gjorde han likedan, samme motstand, og samme velsignelse og herlighet, han ble så veldig lykkelig og glad. Og det sa ham da at det var den rette vei. Hvor i Bibelen står det at en skal ta hensyn til hva alle andre sier? En av de mest berømte predikanter i Skandinavia sa da han hørte br. Smith en gang: «Ja, dette er sant, men på den måten blir det ikke mange folk.» Hva hadde han dermed sagt?

Br. Smith fant at veien var å tro Guds ord og forkynne det med troskap. Så fikk han da den ene åpenbarelsen etter den andre, nettopp fordi han var så tro, for den som er tro over lite, han skal settes over mer. Det er jo tydelig livets vei. Så snart vi er tro i det vi har, blir vi satt over mer, så snart vi er tro i det også, blir vi satt over enda mer, det er livets vei. Han fikk lys over det som hele den religiøse verden og all slags teologi, predikanter og bibelforskere har oppgitt ganske og aldeles, tross det de likevel tar det på en eller annen måte og forfekter at det er slik, enda er det slik innerst inne at de skjønner intet av det. Det var 7. kapitel i romerbrevet. At han kunne få lys over det kom nettopp av hans troskap, hans ærlighet, hans oppriktighet, hans selverkjennelse. Paulus skriver der at i meg, det er i mitt kjød, bor det intet godt. Når de fleste leser det, går det rundt for dem. De lurer på om Paulus ikke var skikkelig omvendt den gangen osv. — de hopper over rom. 7, har til og med kalt det en sump. Det er et forskrekkelig mørke. Ved å være ærlig, oppriktig og sannhetskjærlig fant Smith ut av det. Derved oppsto et klart, tindrende lys over det at det er forskjell på det jeg vet er synd og det jeg ikke vet er synd. Når jeg vet det er synd, når jeg gjør det, da har jeg syndet, da har jeg falt i synd, i fristelsen. Noe helt annet blir det når man først etterpå får lys over at det hang noe syndig ved det man sa eller gjorde. Dette kaller Paulus så viselig for legemets gjerninger fordi vårt sinn og vår ånd ikke har vært med på det. Derfor er vi da uskyldige. Det er ikke å synde. Vi kan ikke hindre synd som vi ikke kjenner til, det er umulig. Dermed kom også skillet mellom å gjøre synd og å ha synd som det heter i 1. Joh. brev. Den som synder, den som gjør synd, er av djevelen, og i samme brev at dersom vi sier vi ikke har synd da bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss. Dette kan de fleste ikke begripe, men dermed kommer de på kant med seg selv, og de får skriftstedene til å komme på kant med hverandre, for de stemmer da selvfølgelig ikke overens. Å ha synd, det er altså synden som vi ikke vet om. Gjøre synd, det er synd som vi gjør, det vi fristes til å gjøre, og gjør det, tross vi vet det er synd. Å ikke gjøre synd, det er et seirende liv, og det å få nytt lys over mer synd, det vi ikke har visst om før, det er vekst og helliggjørelse. Dette forstår nesten ingen i hele verden. Ikke har vi funnet det i noen skrifter, eller av noens munn, noe sted i verden. Derfor var det noe radikalt enestående.

Vi er hverandres lemmer, det blir betonet og understreket, og står i Skriften tydelig og klart. Ved å være tro imot det, bortfaller alt som heter kirker og sekter. Alle kirkesamfunn er sekter. At en sekt er stor gjør den ikke bedre. Man tar et navn, har sin trosbekjennelse og innskrivelse, utmelding osv. Hvis en ikke følger akkurat det de har kommet til, så hører man ikke hjemme der. Noen kommer sammen en uke i året for å vise at en har en slags enhet. Det er bare et surrogat, bare fusk. Den levende Guds menighet er oppstått uten menneskeverk, uten organisasjon, uten valg — bare ved tro, troens lydighet og troskap, bare ved nøyaktig å følge Guds ord. En reformator går mot det bestående — i full tillit til Gud og hans ord. Tenk, få motstand av nesten hvert menneske og enda makte å tro at det som står der, og slik som jeg har tatt det, det er riktig, det bringer velsignelse, det bringer fred, det er av Gud. Da hjelper det ikke hvor mange som er imot.

Alle var faktisk talt imot til å begynne med. Så har Smith ved sin troskap vunnet én for én. Det var et veldig arbeide han nedla på sin bror etter kjødet, tannlege Aksel Smith, et kolossalt arbeide som pågikk i årevis. Han tok imot, så kom det én for én. Da jeg for min del ble med, da var vi ikke flere enn at vi fikk plass i en stue ved å sitte i en ring. Jeg var omvendt en tid i forveien, og skjønte ingenting og hadde ikke seier. Jeg ba Gud om å ta meg bort, ønsket å dø. Jeg ønsket ikke fortsette å leve det livet som var slik at jeg syndet og syndet igjen. Fordi det var min lengsel tok Gud seg av meg, det beviser at jeg var av sannheten, og så førte han meg så å si rett bort i armene til br. Smith. Hadde ikke han vært tro, greid å stå all utroskapen imot, tross han var alene om det, så hadde menigheten slik den er idag ikke eksistert, og hvem vet hva vi hadde vært alle sammen? Hva som helst mellom himmel og jord.

Smith hadde som rimelig kan være, når han var en slik reformator, diverse fabelaktig sterke sider. Den ene var at han var en innbitt, fullblods motstander av alt som het stort. Flere ganger har han ytret etter hvert som det ble flere, litt etter litt, at bare det ikke blir for mange her. Det er noe annet enn det vanlige, hvor det er om å gjøre å få store forsamlinger og om å gjøre når en er forstander for en mindre forsamling å få en fetere jobb, og bli forstander i en større forsamling. Huttetu! Det er babel, det er frafall. Men det er ikke noe rart, for da har man forkastet gudsfrykten! Den har de henvist til det gamle testamente. Det er grufullt. Tenk å si: «det er sant, men på den måten blir det ikke mange folk.» Det er rett og slett det samme som å prise utroskapen, bestemme seg for utroskap, ta en fast beslutning om å være utro for at det skal bli mange folk, mye ære, ta seg stort ut og mye i kollekt. — Fy for skam og skjensel. De fleste slike rundt om i verden i kirker, og blant predikanter av alle slag, de skal ha lønn, fast lønn og stor lønn og søker fetere embeter med større lønn. Og Skriften sier at vi først skal søke Guds rike og hans rettferdighet, så skal alt dette som hedningene søker etter — det er penger og det vi kjøper for penger — gis oss i tilgift. Hvor er troskapen? Hvor er den fullkomne troskap? Er den ikke fullkommen, så er jeg jo ikke tro. Jesu ord sier at man tenner ikke et lys og setter det under en skjeppe, stikker det ikke under bordet, men setter det i lysestaken, så det kan lyse for alle sammen. Det var det br. Smith gjorde. Forkastet av alle mennesker — inntil én for én sakte og støtt tok imot. Ved Guds nåde har det gått surdeigens vei — det er den påliteligste av alle veier. Det utbreder seg fra partikkel til partikkel i deigtrauet, til det er syret alt sammen. Slik har det gått, og nå har vi ved Guds nåde arbeide i over 20 forskjellige land, og derav er 6 bak jernteppet. Vi har lest forskjellige bøker som vi har kommet over, noe av det beste som eksisterer utenfor menigheten. Vi har ikke funnet noe som ligner dette hverken i noe skrift eller i praksis. Ingen steder hvor vi har vært i verden, og det er sikkert ikke noe annerledes i resten av verden. Vi har ikke funnet noe som ligner den levende Guds menighet, som virkelig er bibelsk, og ikke bare kalles bibelsk. Ei heller har man lys over livets vei. For dem er det, som det hele er å bli omvendt, å komme inn på en stor løkke, et stort område, et stort torg hvor de springer rundt og priser Gud. Det er ingen vei i det hele tatt — og langt mindre en smal vei og en trang port inn til den veien. Denne vei fant br. Smith og var tro. Forsøk å tenk deg — så skjønner du det aller best hvor stor han er og var. Forsøk å tenk deg at det var deg som skulle stå alene mot hele den religiøse verden, og enda være tro, og tro på fremgang. Hvordan tror du det hadde gått med deg? — Det blir rent som noe ynkelig smått, i miniatyr, det at det skjedde en reformasjon i Tyskland ved Luther. Det var at de skulle få syndenes forlatelse ved å bekjenne sin synd og ved å tro på Gud og forlike seg med Gud, i stedet for å kjøpe syndenes forlatelse for penger. Det var bra det ble gjort, selvfølgelig, men det monnet jo ingenting. Det er ikke blitt noen levende menigheter av det. Mange roser seg av å være Luthersk, men er ikke det engang. Vi er kalt til å vokse til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, og få del i guddommelig natur. Det er jo det det dreier seg om. Der har nesten alle troende levd i mørke i alle disse århundrer. Stikk mot det vanlige, overensstemmende med det som er sant og bibelsk, arbeidet br. Smith med troskap med dem som tok imot, for å få dem til å vokse mest mulig i Gud og gjerne bli større enn han selv. Det er noe annet enn å være pastor med et fett embete.

Vil lese et skriftsted som vi hørte av br. Smiths munn til å begynne med, gang på gang. Es. 54, 17. De fleste troende tror bare på noen ganske få skriftsteder, kan telle dem opp. Enda mener de at de er bibelske. Dette vers trodde Smith på, og fikk erfare det fordi det er sant og fordi det er Guds ord.

«Intet våpen som blir smidd mot deg skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med deg skal du få domfelt. Dette er Herrens tjeners arv, (altså hans sanne trofaste tjeners arv).» Det er ikke alle predikanters arv. Men slike som elsker Herren mer enn alt annet og alle andre — «og den rett de får av meg, sier Herren.» De er så tro, Gud er så begeistret for dem, at han har bestemt at slik skal det være. Det er rett i Guds øyne at de får oppleve det. Dette var en veldig trøst for br. Smith. Det trodde han på, det gikk i oppfyllelse, det stemte.

Mange har gjort alt hva de kunne for å stanse oss, det er skrevet mange bøker av forskjellige forfattere mot oss, men de har forstummet, de formår ingenting. Og at på kjøpet vet en hel del av dem at vi lever gudfryktig og bibelsk, og vet at det er en enestående broderkjærlighet og enhet iblant oss — hvilket det ikke er blant dem selv. Enda tillater de seg å forkaste oss og fordømme oss. Skriften sier at den som fordømmer, blir selv fordømt, så det er ingen småsak. Stakkers mennesker! Flere slike harde mennesker som har fordømt oss til helvede, har gått i sin grav uten å ta det tilbake igjen. Stakkars mennesker, hvordan skal det gå når de skal oppstå igjen? Ved å være fullkommen tro får man en fullkommen tro og frimodighet som ingen kan stå seg for.

Ved Guds store nåde har det fortsatt i br. Smiths spor. Det er blitt stort uten at man har lagt to pinner i kors for at det skulle bli stort. Det er blitt stort, tross troskap. Tygg litt på den. Etter menneskelige begreper har br. Smith og vi andre også som har fulgt i hans spor, ved vår kolossale troskap skremt masse folk langt bort fra oss. Men vi har bare skremt de som ikke var av sannheten. Det er bare en fordel. Det er noe fabelaktig, noe svimlende. Og det er det eneste som tilfredsstiller Gud fullt ut. Det er svimlende til det ytterste å være nøyaktig og fullblods, og å vise fulltonig troskap mot alt Guds ord. Det er det samme hvordan det går med oss, det har ikke noe med penger å gjøre. Er en interessert i penger, er det bevis for at en er utro, avveket, kaputt. Det står til oss å bevise at vårt rike ikke er av denne verden, og det er det ingen annen måte å gjøre på enn at vi ikke er interessert i penger og ære av mennesker, og ikke i å få det stort. Vi er bare interessert i å lære menneskene til å være trofaste og følge Gud trofast som vi selv gjør. Nå fikk vi altså en liten peiling på br. Smith og samtidig og nødvendigvis en liten peiling på hele menigheten og hele virksomheten. Det er ingen av oss som tvinges, det er frivillig alt sammen, fritt valg for alle sammen, fritt valg for alle som er motstandere og alle som er utenfor, alle religiøse og alle uomvendte og fritt valg for alle vennene. Det er en personlig sak mellom hver enkelt og Gud. Hva velger I brødre og søstre? Usvikelig troskap, fullkommen troskap! Ufullkommen troskap er ikke troskap. Tro i smått og stort. Den som forakter det ringe, sier Sirak, går litt etter litt til grunne. Der har vi et sterkt punkt hos br. Smith. En av hans beste venner i den aller første tiden, var en ung mann som var slik at foreldrene skammet seg ved han. Det er et veldig godt kjennetegn på en Guds mann, og en Guds kvinne, at de ikke forakter de ringe og heller ikke akter dem litt. Vi bør høyakte dem, for de har ikke selv laget sin ringe begavelse, sin stakkarslighet og ringhet. Det er Gud som har gjort det. Den som ringeakter dem, håner hans skaper. Det har vært et veldig sterkt punkt hos br. Smith. Når det var noe motstand, også fra dem som var med, så var han også tro til det ytterste. Ga ikke etter, sto pal fast. Det hendte at det gjorde kolossale utslag den troskapen som br. Smith hadde. Den troskapens vei som han fant til å begynne med, å sette lyset i staken selv om alle var imot fordi han derved ble så lykkelig, ga ham god samvittighet, og han ble så velsignet av Gud. Det holdt han fast ved under alle omstendigheter. Lovet og priset være Gud! La oss kappes om å følge etter alle sammen — også de som ikke har begynt enda. Begynn i dag! Det er noe å etterfølge, noe å oppnå her i verden og i evigheten. Lovet være Gud!