Jubileum: Smith Johan O. 100 år

Det meste i dette blad er utdrag fra minnemøtet på Brunstad 11. juli 1971.

Hundreårsminne Johan O. Smith

Min far Johan Oscar Smith ble født i Fredrikstad 11. okt. 1871 av troende foreldre. I 1889 gikk han inn i den norske marine, hvor han tjenestgjorde i ca. 40 år. Han døde i sitt hjem i Horten 1. mai 1943, 71 år gammel.

I 1898 ble han omvendt til Gud. Han ble lykkelig og glad ved troen på syndenes forlatelse. Etterhvert merket han dog hvor vanskelig det var å leve sitt liv helt og fullt for Gud slik som han hadde trang til og sørget over sine nederlag i livets mange fristelser og prøver. — I denne sin nød bad han om en fylde av den Hellige Ånds kraft til seier over synden slik som skriftene samstemmig vitner om. Denne fylde mottok han to år etter sin omvendelse. Han fikk da en vedvarende kraft og glede i sitt liv, og Skriftene ble levende og velsignet for ham.

Han tenkte ikke på å samle noen omkring sin egen person. Det var han imot alle sine dager, og han ville ikke ha samfunn med noen uten gjennom hodet Kristus. Men han talte med mennesker ombord og i land, ettersom det traff seg, om at det var mulig å få del i et seirende og lykkelig liv i Kristus. Han traff flere unge menn som sørget over sin synd, og de ble hjulpet frem til samme levende tro på full seier over all bevisst synd ved den Hellige Ånds kraft. Blant disse var hans bror, tannlege Aksel Smith og Elias Aslaksen som da var kadett ombord i «Sleipner». Det ble stadig flere som fikk samfunn med hverandre i den samme livsforståelse, og brevvekslingen var stor. De kjente behov av et blad for undervisning om et seirende liv og et dypere liv i Kristus. Månedsbladet «Skjulte Skatter» kom da ut i januar 1912 og har fortsatt siden.

De som etter hvert fikk samfunn med hverandre, lengtet etter å treffes så ofte som mulig, og ved større høytider og i sommerferien kom de sammen til stevner. Slik har det fortsatt til idag. Denne helliggjørelsesvekkelse har bredt seg utover slik at vi nå på våre sommerstevner er samlet over tre tusen venner fra 18—20 forskjellige land.

I Bibelen står det om to store hemmeligheter. Den ene er gudsfryktens hemmelighet Kristus åpenbart i kjød. 1. Tim. 3, 16. Den andre er Kristus og menigheten. Ef. 5, 32.

Begge disse store hemmeligheter ble åpenbart for far ganske tidlig og ble en kraft i hans liv og en kraft i forkynnelsen. Hvorfor er det en stor hemmelighet? Jo, fordi det er så få som vil gudsfrykt av hele sitt hjerte, og da har man ikke bruk for disse hemmeligheter. Satan har prøvd å lage en etterligning av den levende Guds menighet. Denne er også en hemmelighet. Åp. 17, 5. Der har de også golgatakorset, men de er bitre fiender av en vandring i lyset på korsets og selvfornektelsens vei. Engelen ropte fra himmelen: «Gå ut fra henne, mitt folk . .!» Åp. 18, 4. Fil. 3, 17—19. I Babylon er hovedsaken forretning, ære og vinning, men i den levende Guds menighet er hovedsaken at Kristus skal åpenbares i oss og forherliges ved vårt liv. Følg meg som jeg følger Kristus, sa Paulus.

En meget rik troende mann, han var millionær, tilbød far en menneskelig sett, meget god stilling som bestyrer av en bibelskole han ville opprette. Men far sa nei takk, da han kjente at det ikke var hans oppgave. — Fars oppgave var å finne frem til den enkelte av de utvalgte, slike som hadde øre og hjerte for sannheten og å lede dem inn som levende stener i Guds byggverk, som er menigheten.

Den levende Guds menighet som er Kristi legeme, er en levende organisme. Det er bare livet som kan forene alle lemmer i et menneskelegeme til et fullkomment samarbeide, og det er bare Kristi liv i oss som kan føre til fullkommen enhet og samarbeide i forbindelse med hodet som er Kristus. Samfunn på annet vis er menneskeverk og er dømt til å mislykkes. En menighet kan ikke lages, den må fødes. Enhver må fødes på ny, få Guds Ånd og drives av denne. Ved ydmykhet og gudsfrykt vokser den enkelte frem og modnes til den tjenestegjerning som Gud selv gjør ham skikket til. Menigheten er et ypperlig Guds skaperverk, og ingen kan studere seg til å bli noe der i kraft av sin menneskelige begavelse.

Vi har ingen partinavn eller innskrivning i protokoller. Dersom ikke livet i Kristus og en vandring i lyset er det som forener oss, så finnes det ingen tillatelse i Skriften til å erstatte dette med noe annet. Partier er synd og står oppregnet sammen med de verste synder. Gal. 5, 19—21.

Vi forkynner rettferdiggjørelse ved tro uten gjerninger, men er vi kommet i forbindelse med Kristus, må troen medføre gode gjerninger ellers er den død. Jak. 2, 17. Ef. 2, 10. — Vi finner ingen steder i Skriften at Guds barn fortsatt skal være syndere. «Mine barn! dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde, og om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige.» 1. Joh. 2, 1. Det er ikke nødvendig å synde, og det er evig tap for oss om vi gjør det, men om vi skulle lide nederlag, så kan vi få tilgivelse. Når vi leser brevene til menighetene i Åp. 2. og 3. kap., så ser vi at det er bare de som seirer, som har del i løftene.

Kristus var den første som seiret over all synd, og dersom vi seirer likesom han har seiret, skal vi få sitte sammen med ham på hans trone. Åp. 3, 21. En veldig trøst er det at Jesus forlot sin himmelske herlighet og iførte seg kjød og blod som oss, ble sine brødre lik i alle ting, og ble fristet og prøvd i alle ting i likhet med oss, dog uten synd, for å komme oss til hjelp når vi blir fristet og prøvd. Hebr. 2, 14—18; 4, 15; Rom. 1, 3. Gud kan ikke fristes, Jak. 1, 13, men Jesus ble fristet, fordi han hadde kjød som oss og vilje som oss. Jesus ble født ved unnfangelse av den Hellige Ånd av jomfru Maria og var salvet med den Hellige Ånd fra fødselen av. Han gjorde aldri sin vilje, men sin himmelske Faders vilje. Etterfølgelsen i Jesu fotspor består i at vi i alle livets fristelser og prøver tar vårt kors opp, fornekter oss selv slik at vi gjør hans vilje istedenfor vår vilje. Kommer vår vilje frem blir det ufred og alt ondt, men kommer hans vilje frem, blir det fred, glede og velsignelse. Jesus seiret fullkomment og gjorde aldri synd. Dødsriket kunne derfor ikke holde ham.

I hjemmet var far et velsignet forbillede i godhet og rettferdighet både som mann og far. Vi var alle svært glade i ham. Jeg har jo sett ham på nært hold i hjemmet og sett det Guds liv og den Guds visdom som strålte ut fra ham. Han hadde en indre fasthet og en fred og glede som ingen og intet kunne rokke. Da både far og mor var levende interessert i Guds ord, fikk vi nåde til å høre mange interessante samtaler ved bordet og ellers når venner kom på besøk.

Noen år etter fars død hadde jeg en levende drøm hvor jeg fikk se far. Jeg løp imot ham, slo armene omkring ham og sa: «Si noen ord til meg da far.» Han så da på meg og strålte av glede idet han sa: «Vær virksom i alt det gode, for jeg skal si Gud lønner rikelig.» Det var som han hadde fått erfaring på det. Denne drøm virket kraftig på meg, og jeg gir denne formaning videre. —

Som ung gutt var jeg sammen med far på kirkegården i Kristiansand S. Da han fant sin fars grav, tok han av seg hatten og sto i giv akt. Han hadde en dyp respekt for sin far, og det synet glemmer jeg aldri. Høflighet, ærefrykt og respekt er mere borte fra den oppvoksende slekt idag.

Fars bestefar var også en gudfryktig, radikal og ekstraordinær person. Hvis han f. eks. leste i avisen et radikalt stykke med forsvar for de ringe og fattige, og hvor det ble tatt fatt i stormannsgalskapen på høydene, ble han så grepet at han kunne snekre sammen en stol eller et bord og sende det i gave til slike skribenter. Da far var gutt var han med denne sin bestefar i statskirken. Det er jo ingen som sier noe der uten presten. Men han sto opp og leste om de ti spedalske. «Det var bare en som kom tilbake og ga Gud æren, og de andre ni satte seg i statskirken», sa han. Det var jo ingen som priste Gud der. Han skrev et profetisk brev til far da far var ti år, men far fikk det først da han var voksen, og det ble til stor trøst for ham. (Står i minnenr. 1943.)

Far søkte ikke ære og vinning av mennesker, men søkte Kristi ære, og det formante han oss barna og andre til.