For vi er Guds medarbeidere, dere er Guds akerland

«For vi er Guds medarbeidere,
I er Guds akerland . . .»

For en oppsiktsvekkende sannhet! For en sammenligning! For en uhyre stor forskjell! Ja, for en vesensforskjell!

Noen var Guds medarbeidere, kompanjonger. De samarbeidet med Gud på sjelenes frelse og oppbyggelse. Alle i menigheten i byen Korint i Grekenland den gangen var noe helt annet enn medarbeidere, nemlig Guds akerland — et stykke jord, som skulle dyrkes av Guds medarbeidere. Jorden kan jo ikke forstå seg på dette.

Slik begynner det jo med oss alle. Det er bare om å gjøre at det ikke fortsetter slik gjennom hele vår nådetid. —

Muligheten er der for enhver som har oppgitt alt, og som derfor er blitt opptatt i Jesu Kristi disippelskole, og som er gått helt inn for å tjene Gud og menneskene av hele sitt hjerte, å vokse og utvikles til Guds sanne og gode medarbeidere! —

Det er jo svimlende stort og herlig, men i den uventede grad elsker Gud alle slike personer! — — — Gi deg helt, og ha tro til Gud!

Vær fullkommen tro i alt! Søk grundig frelse på alle felter! Sett alt inn på det!

I det samme verset står det også et annet uttrykk for det samme: «I er Guds bygning.» Alle i menigheten i Korint var et stykke materiale, en sten (eller en bjelke). Guds medarbeidere, Paulus og andre, de var sådanne som sammen med Gud bygget. —

De var i den grad frelst og forvandlet at de forstod seg på dette. Tenk — at slike muligheter er for hånden! —

Men det er langt, langt derifra at noe så opphøyet kan nåes ved dovenskap, overfladiskhet, eller likegyldighet. —

«Kunnskapen oppblåser — kjærligheten oppbygger.»

Det blir lettere tusenvis av læremestere enn én eneste medarbeider, eller én med fedresinn, eller én eneste sann og god hyrde!

Grufulle dødsens alvor. —