Navn av å leve!

Navn av å leve!

«Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, og du er død.»

For å få navn av noe må en være ivrig. Engelen for menigheten i Sardes hadde vært ivrig. Han hadde vært levende, for han var en av de syv stjerner i Jesu hånd. Han hadde hatt god forbindelse med Jesus, men nå var han død. Men navnet av å leve beholdt han. Vanligvis opphører gjerningene når en dør, men slik var det ikke her. Det var gjerningene som beviste at han var død, og som gav ham navn av å leve. Men hvem gjorde han de gjerningene for? Og hva var beveggrunnen?

«Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å sees av dem.» Matt. 6, 1.

Er en ivrig i å utøve sin rettferdighet for å sees av menneskene, kan en fort få navn av å leve. Men på den måten blir en lik fariseerne, for de gjorde «sine gjerninger for å sees av mennesker.» Matt. 23, 5, 27—28. De lignet kalkede graver. Sannheten var noe helt annet enn slik som det så ut til. Når en ser levende ut og er død, da har en bedratt menneskene og er selv bedratt. For, «dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.»

Det er vanskelig å bli frelst fra det å ville sees — fra å ta ære av mennesker. Det lærer vi av menigheten i Sardes og i det daglige liv.

«Bli våken, og styrk det annet, som var på vei til å dø! for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.» «Dog har du noen få navn i Sardes som ikke har smittet sine klær, og de skal gå med meg i hvite klær, for de er det verd.»

Her ser vi hva engelen for menigheten har å bety. Det var bare noen få som ikke hadde smittet sine klær, som ikke var revet med av den måten å gjøre sine gjerninger på, som engelen hadde begynt med. Klærne er våre gjerninger. Vi skal ikle oss Kristi dyder. Kol. 3, 12—14. Og bruden ble det «gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.» Åp. 19, 7—8.

Gjør man da disse gjerninger for å sees av mennesker, er det ikke rent, fint lin. Det er ikke gjort for Jesus. Da er en død i forholdet til Jesus. Slik var det med engelen for menigheten i Sardes. Han hadde vært så ivrig i å utøve sin rettferdighet for å sees av mennesker at de gav ham navn av å leve, men overfor Jesus var han død. Hans måte å gjøre sine gjerninger på hadde virket slik at det var bare noen få som ikke var besmittet. Alle de andre var besmittet av det å ville sees av mennesker. De tenkte også på å få et navn av mennesker, når de utøvet sine gjerninger. Bruden var kledd i rent og skinnende lin. Disse få i Sardes skulle få gå med Jesus i hvite klær, for de var det verd.

«Den som seirer!» Ja, det er seier å gjøre det en gjør, for brudgommen alene og ikke for mennesker. Kol. 3, 23. Den som ikke smitter sine klær ved hykleri, han vil Jesus gjøre navnkundig hos Faderen og for hans engler. Der har de navn av å leve.

Her ser vi også Guds nåde over menneskene. Tross at engelen var død, så var han fremdeles en stjerne i Jesu hånd. Men nådetiden slutter brått, uten at man vet det. Engelen ble formant til å omvende seg. «Dersom du da ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite hva stund jeg kommer over deg.»

Vi ser at vi må ta et bestemt valg enten vi vil ha navn av mennesker eller bli navnkundig hos Faderen og hans engler. Søker vi begge deler, blir vi bedratt!