Stevnereferat: Sommer 1970

Sommerstevnet 1970

Vi hadde også i år et overmåte velsignet stevne på Brunstad i Stokke. Vel 3 000 venner var samlet fra mange land. De kommer ikke som turister, men kommer år etter år for å være delaktige i oppbyggelsen av Kristi legeme som er menigheten. Noen kom helt fra vestkysten av Amerika for å overvære stevnene. Vanligvis forkynnes det et budløst evangelium, men evangeliets glade budskap er at vi nå kan holde de nytestamentlige lover og bud, som gir oss liv og overflod av liv.

Broder Aslaksen åpnet stevnet med Matt. 28, 18—20: «Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!»

Det er fort gjort å døpe et menneske, men resten er de fleste blinde for, at de skal gjøres til disipler og læres å holde alt det som Jesus har befalt. Det gjelder også alt hva apostlene har skrevet.

Det er klare betingelser i Guds ord for å bli en Jesu disippel. Se Luk. 14, 25—26: «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.» «Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.» V. 33.

Vi har ingen rett til å dra ut og gjøre folkeslag til disipler på annet grunnlag. Da fører vi menneskene inn i et bedrag. På porten til disippelskapet står det: «Oppgi alt.» Det må vi aldri forandre på, samme om det blir få eller mange. Det er den trange port inn til disippelskapets høyskole på Sion. Her lærer vi å holde hva Jesus har befalt og blir istand til å lære andre å holde det. Disse skal kalles store i himlenes rike. Matt. 5, 19.

Mange sier de mangler kraft, men en hører sjelden at en er ulydig. Det er ingen unnskyldning for oss. Vi kan bare helhjertet komme frem for han som har all makt i himmel og på jord, og han vil gi oss all nåde og hjelp.

Hebr. 12, 9 er et av de mest alvorlige ord i Bibelen: «. . . skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?» Livet er betinget av lydighet. Jesus ble opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Hebr. 5, 9 — Paulus fikk apostelembede for å virke troens lydighet.

Kristendom er krig. Vi skal alle adlyde vår øverstbefalende, Jesus Kristus, som er kongenes konge. I det militære må man adlyde, og det er ikke spørsmål om hva man synes eller mener om ordren. I 2. Tim. 2, 3 står det at en skal lide ondt som en Kristi Jesu stridsmann!

Lovene skrives ikke nå på stentavler, men i vårt hjerte og sinn. Hebr. 10, 16. Noen av befalingene lyder: «I hustruer! underordne eder under eders menn, som det sømmer seg i Herren! I menn! elsk eders hustruer og vær ikke bitre mot dem! I barn! vær lydige mot eders foreldre i alle ting! for dette er velbehagelig i Herren. I fedre! oppegg ikke eders barn, forat de ikke skal tape motet! I tjenere! vær lydige i alle ting imot eders herrer etter kjødet, ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren! I herrer gjør imot eders tjenere det som rett og rimelig er, for I vet at også I har en herre i himlene!» Kol. 3, 18—22 og 4, 1.

I vårt hjerte skal alt være oppgitt og ofret, vår vilje, vår tid, våre penger, vår ære, ja alt! I begynnelsen regnet de med at Jesus ganske snart kom tilbake. De solgte derfor alt det de eide og levde i fellesskap. Senere opphørte de med det og ble gode husholdere. Her blir vår troskap satt på prøve. — Jesus måtte også lære lydighet for å kunne lære oss. Det vi kan, behøver vi ikke å lære. Hebr. 5, 8. Når det står at vi skal lyde våre veiledere, så passer dette bare på veiledere som er lydige og tro.

Religiøsiteten i dag er form og ikke lydighet, liv og overflod av liv. I Ap. gj. 1, 1—2 står det at Jesus begynte med å gjøre og å lære, og det holdt han på med til han ble opptatt etterat han ved den Hellige Ånd hadde gitt sine bud til de apostler som han hadde utvalgt seg. I 1. Tim. 6, 13—14 byder Paulus på det kraftigste at budet skulle holdes rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.

Jesus er den budfulle, Antikrist er den lovløse. De lydige bereder vei for Kristus, og de ulydige for Antikrist. I Jesus er det et løp og en utvikling, og det samme er det i Antikrist. Det er to vidt forskjellige retninger. Jesus fornedret seg selv og var lydig inntil døden. Den antikristelige retning søker oppover i alt som er stort i menneskers øyne. Opphøyer vi oss selv, er vi med der.

Det er mangfoldige livets Ånds lover, og samtlige lover kan sammenfattes i en lov, kjærlighetens lov. Johannes er kalt kjærlighetens apostel, og ingen skriver så mye om kjærligheten som han. Samtidig er det ingen som skriver så mye om sannheten som han. I 1. Joh. 4, 12 skriver han: «Ingen har noensinne sett Gud, dersom vi elsker hverandre blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen.» Det står ikke at da blir kjærligheten fullkommen, men da er den blitt fullkommen. Vi er tvers igjennom fordervet i vår natur, og denne natur kommer frem slik at en har svært vanskelig for å elske og tåle alle. Vi får denne kjærlighet i samme grad som selverkjennelsen og hatet til oss selv er dyp og ekte.

I 1. Joh. 3, 10 og 14 ser vi at den som ikke gjør rettferdighet, og som ikke elsker sin bror, er djevelens barn og er i døden. Det store er å elske for fullt når de andre på langt nær ikke er slik de burde være. Jo verre menneskene er, jo mere kjærlighet trenger de, men da elsker man mindre. Peter sier at vi skal ære alle. Det må da finnes noe hos alle som er verdt å ære. Den som elsker finner frem til dette om det er aldri så lite. En president i U.S.A. ble berømt ved sitt valgspråk som sto på et frimerke med bilde av ham: «Jeg har aldri møtt et menneske jeg ikke kan like.» Vi skal ikke bli noen skyldig uten å elske hverandre. Jeg står i gjeld så lenge jeg lever, og det skal betales med glede. Den som elsker, har oppfylt loven, og i denne er alle lovene.

I 1. Pet. 1, 22 står det at vi skal rense våre sjeler i lydighet mot sannheten, til uskrømtet broderkjærlighet og elske hverandre inderlig av hjertet. Istedenfor å rense oss selv, er vi mere tilbøyelige til å ville rense de andre. Titus formaner hustruene til å elske sine menn og sine barn. Det er lett å elske sine små barn, men verre er det når de blir større og vanskelige. Men det går an å utvide sitt hjerte så det blir stor plass til alle. Hva vil det si å ha noen i vårt hjerte som vi elsker? Jo, jeg har da interesse for dem, ber for dem, har om sorg for dem, både timelig og åndelig. La oss ha selvransakelse og prøve hvor mye vi har tenkt og levd for andre. Vi skal elske Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Alle mennesker er vår neste. Både presten og levitten gikk forbi den syke og sårede, men en samaritan ynkedes inderlig over ham og pleide ham.

Om jeg har all kunnskap og alle nådegaver, så faller de bort, men kjærligheten og alle gjerninger som er sprunget ut fra denne, blir stående i all evighet. Nådegavene og kunnskapen kan sammenlignes med stillaset til en bygning. Det er da meningen at bygningen skal vokse i forhold til stillaset. En har kanskje gjort seg stor på kunnskap og nådegaver, men når dette stillas faller, så spørs det hvor stor bygningen er. Mange vil på denne dag bli tilskamme. All gudstjeneste uten kjærlighet til Kristus er hykleri og menneskeverk. — De fleste lever i første person entall, men når det gjelder å ofre og yde, da regner de med de andre.

Tilbedelse er lite kjent, men det står mye om det i Skriften. Tilbedelse er beundring. De fleste tilber det skapte istedenfor skaperen. Begavelse beundres. I Jer. 1, 16 står det at de tilbad sine henders verk. Må det bli slutt med det. Vi skal tilbe Gud alene, og vi skal tilbe i hellig prydelse. I Åp. 19, 10 og 22, 8—9 ser vi hvor nøye det er med å tilbe Gud alene. Var deg for det, ble det sagt til Johannes da han falt ned og tilbad engelen som hadde vist ham synet. — I Es. 2, 11—22 ser vi Guds dom og vrede over alt som er stort og opphøyet, og over dem som tilber det. I den religiøse verden bygger de f. eks. høye plattformer hvor predikanter, eldste og tjenere sitter etter rang og orden. De tilber det store.

Alle Kristi fiender skal samles til en skammel under Kristi føtter. Enten hører vi til denne fotskammel, eller vi tilhører Kristi legeme.