Radikal

Radikal

Det gis ikke noe mer radikalt enn å være kristen. Å være kristen betyr å følge Jesus — å være hans disippel. De fleste mener at når de tror på syndenes forlatelse, er de kristne. Ja, slik skulle det være, for han gjorde oss levende med ham, idet han tilga oss alle våre overtredelser. Kol. 2, 13. Men syndenes forlatelse er ikke disippelskap, selv om det er naturlig at den som er blitt levende med ham, også følger ham som helliget oss ved sitt blod. Hebr. 13, 12.

Etterat vi er helliget ved hans blod, lyder formaningen: «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære.» Hebr. 13, 13. Der utenfor hos ham begynner disippelskapet. Ap. gj. 11, 26. Da sier Jesus til dem som kommer til ham:

«Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. Og den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel.» Luk. 14, 26—27.

Skal en være Jesu disippel, da må Jesus alene ha noe å si over oss, ingen andre. «Eller vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?» Rom. 6, 3. Mindre kan ikke gjøre det, om vi skal få del i guddommelig natur og «bli likedannet med hans Sønns billede, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» Rom. 8, 29 og 2. Pet. 1, 4.

Vil du ikke gå inn i det radikale å dø, blir det heller ingen forvandling. Du blir ikke dannet til likhet med Mesteren. Det er grunnen til all diskusjon om hva som er synd og ikke synd. Er en villig til å dø, faller den diskusjonen bort.

Hvis en vil være kristen uten å dø, da blir det religiøsitet. Verden er full av religiøsitet, slik som Paulus sier det: «Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider . . ., som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft — og disse skal du vende deg ifra.» 2. Tim. 3, 1—5.

Det må også til skal en holde seg ubesmittet — vende seg fra alle med det religiøse skinnet — for de vil ikke ut av synden. De vil ha syndenes forlatelse og komme til himmelen når de dør, men de vil ikke dø mens de lever, og de kommer aldri ut av synden. Derfor kan det heller ikke bli samfunn.

«Det er et troverdig ord, for er vi død med ham, skal vi og leve med ham.» 2. Tim. 2, 11.

Leve med ham vil de alle. Løftene elsker de, men betingelsen bortforklarer de. Dermed bedrar de seg selv og andre. Hvis ikke basunen gir klar lyd, gjør ingen seg rede til strid. Skal vi blåse klare toner og hjelpe menneskene til seier, må vi selv gå inn i det avgjorte og klare: Uten å være død med ham, kan vi ikke leve med ham. Uten å oppgi alt og hate vårt eget liv, kan vi ikke være hans disippel! Men da kan vi! Da blir vi nye skapninger. Det blir guddommelig natur og enhet.