Lammet som ble slaktet

Lammet som ble slaktet

Døperen Johannes var den største profet i den gamle pakt. Han så klart og bedømte klart. Da han så Jesus kom gående, sa han: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» Dagen etter da han også så Jesus, sa han: «Se der Guds lam.» Han så det store og betydningsfulle i Jesus som lam. Han kunne ha sagt mye annet. Jødene ventet Messias som den store konge, men Johannes så det store i at han var «det Guds lam».

Skal vi følge Lammet hvor det går, slik som de hundre og fire og firti tusen på Sions berg, Åp. 14, 1, må vi få hjertets opplyste øyne, så vi kan se det store ved å følge Jesus i fornedrelsen.

Hoffmannen over dronningens slott satt på sin vogn og leste profeten Esaias. Filip spurte: «Skjønner du det du leser?» Han svarte: «Hvorledes skulle jeg vel kunne det uten at noen veileder meg?» Han var ydmyk og forsto at det måtte en Guds åpenbaring til for å kunne forstå det han leste. De fleste hadde vel sagt noe slikt: «Det er klart at jeg forstår hva jeg leser!»

«Men det stykke av Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, således åpner han ikke sin munn, i hans fornedrelse ble dommen over ham borttatt . . .» Ap. gj. 8, 26—35. «Da opplot Filip sin munn, og idet han gikk ut fra dette skriftsted, forkynte han ham evangeliet om Jesus.» Vers 35.

Skal vi forkynne evangeliet om Jesus, så må også vi gå ut fra dette skriftsted. Det er selve kjernen i evangeliet. Men vi forstår det like lite som hoffmannen, dersom det ikke blir åpenbaret for oss ved Kristi Ånd.

Guds dom hviler over alt som er høyt og stort i menneskers øyne, og det er bare i samme grad som vi fornedrer oss selv, at dommen over oss blir borttatt.

Hvordan er det med oss når vi blir «klippet» og motsagt, kommer da Lammets natur frem eller er det bukkenaturen som kommer til syne? Det siste er dessverre det alminnelige også blant dem som sier de har levd med Jesus i mange år. De priser Jesus som den store forsoner, og beholder sin sterke og strie egenvilje så lenge de lever. De kan ikke bære et ondt ord som blir sagt imot dem. Jesus bar all verdens synd og ondskap. Han tålte stor motsigelse av syndere. Han elsket oss mens vi enda var syndere, han ofret, tjente og gav seg selv som et Gud velbehagelig offer.

Han hadde kjød og blod som oss, og hadde de samme muligheter til å leve seg selv, søke sitt eget, bli utålmodig, skjelle igjen når han ble utskjelt, gjøre sin vilje istedenfor Guds vilje, men frivillig valgte han alltid å gjøre sin himmelske Faders vilje. 1. Pet. 2, 21—24. Alt av kjødets krav ble dødet, slaktet. Han bar denne død med seg hver dag i legemet forat Faderens liv kunne bli åpenbaret. Denne død heter nå Jesu død, og Paulus sier i 2. Kor. 4, 10: «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennu mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.»

Jesus seiret fullkomment og ble et ulastelig og lyteløst lam som med sitt dyre blod kjøpte oss fri fra vår dårlige ferd som vi har arvet fra fedrene. 1. Pet. 1, 18. Jesus hadde aldri en dårlig ferd, men det har vi alle hatt. Nå har vi ingen unnskyldning mer for å leve i en dårlig ferd. Denne ferd er utslag fra kjødets krav og tilbøyeligheter, men ved Jesus Kristus har vi alle muligheter til å seire, likesom han har seiret, og som belønning får vi da sitte sammen med ham på troner. Åp. 3, 21. Paulus sier i Gal. 5, 16: «Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Vi får samfunn med Jesus i hans lidelse og død, ja som slaktefår. «Som skrevet er: For din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår. Men i alt dette vinner vi mere enn seier ved ham som elsket oss.» Rom. 8, 36—37.

I den religiøse verden i dag kappes man om å fornekte Jesu seirende og triumferende liv over kjødet med dets lyster og begjæringer. En mener å gjøre Jesus stor ved å forkynne at Jesus overhode ikke hadde noe å seire over slik som oss. Dermed kan man jo ikke bli likedannet med ham hverken i død eller liv. Frelsesverket skjedde og skjer nå i oss ved at synden fordømmes i kjødet. Rom. 8, 3. Her er den eneste veien frem til Kristi liv og herlighet. Vi blir ikke urene og slettes ikke vranglærere ved i Kristi Ånd å fordømme synden i kjødet, men ved å leve etter den. Det står ingen steder i Skriften at vranglærere har seier over synden. Nei, over alt hvor det står om vranglærere og villfarelser er det i forbindelse med å søke ære og vinning, og denne søken finner vi i en uhyggelig grad i den religiøse verden i dag. De er fiender av Kristi kors, det som Jesus bar hver dag, og hans etterfølgere bærer hver dag, korset over selvet. «Og han sa til alle: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Dette er veien i Lammets spor. Han innbyr oss å gå den samme vei han selv gikk og komme til det samme sted hvor han er. Vi får da vårt navn skrevet i livsens bok hos Lammet som er slaktet. Åp. 13, 8.

De hundre og fire og firti tusen stod sammen med Lammet på Sions berg, og de hadde Lammets navn og Faderens navn skrevet på sine panner. Åp. 14, 1—5. Vi får ikke disse navn på pannen, dersom vi ikke åpenbarer Lammets og Faderens liv. I dette nye liv kan vi også synge den nye Lammets sang. Åp. 15, 3.

I Åp. 5 ser Johannes et lam stå der, likesom slaktet, og det hadde syv horn og syv øyne, det er de syv Guds ånder som er sendt ut over all jorden. «Når jeg er skrøpelig er jeg sterk», sier Paulus. 2. Kor. 12. I samme grad vi er skrøpelige i oss selv og åpenbarer Lammets natur, vil også Guds kraft åpenbares i oss. Jesus kjente sin skrøpelighet så stor at han ikke kunne gjøre noe av seg selv, derfor hadde han syv horn som betegner den fullkomne styrke. Lammet som var slaktet, var verdig til å åpne boken som var forseglet med syv segl. Den var skrevet utvendig som er loven på stentavler, og skrevet innvendig som er den nye pakts lover og bud, livets Ånds lover. Jesus som bærer navnet Løven av Juda stamme, Davids rotskudd og ætt og Lammet som ble slaktet, var den eneste som kunne åpne boken. Ingen lov i denne bok kunne anklage ham, han hadde elsket og holdt dem alle. Hvor overmåte stor og herlig Jesus blir, når vi vet han hadde et kjød som oss, med alle muligheter til å gjøre det motsatte av alle disse lover. Hvilken troskap!! Det er bare de som følger ham på denne troskapens vei, som er istand til å ære og opphøye ham på rett vis. Det er ingen vanlige prester og predikanter som på hin dag kan si med høy røst: «Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!»

De har ingen forståelse av Jesu liv i fornedrelsen. De skriver og forkynner at Jesus bare lignet oss utvendig slik at han bl. a. måtte spise og sove. Han hadde ikke kjød som oss, ingen vilje å fornekte som oss og dermed ingen seier som oss. Om bergprekenen sier de at dette er loven som skal føre oss til syndserkjennelse, slik at vi skal takke Jesus forat han har holdt den i vårt sted. Dermed sier de, rett imot Jesu ord, at vi alle må bygge på sand. I et kristelig blad leste jeg for en tid siden et svar på hvem som ble med av Jesu brud. Det var alle som hadde trodd på forsoningen, fra pinsefestens dag og til Jesus kom igjen. De setter en strek over Guds ord om å kjøpe olje, om å bli likedannet med Kristus, om å være korsfestet med ham, om å vokse opp til han som er hode, til manns modenhet i Kristus, om å leve et seirende liv, som det forlangtes av alle de syv menigheter i Åpenbaringen. I en av de største kristelige forsamlinger her i landet er det utgitt et skrift hvor det står: «La oss våge trosspranget venner og hoppe fra Rom. 6 og over i 8. kapitel.»

Midt i dette åndelige mørke advarer de mot dem som elsker Kristus så høyt, at de vil følge ham på korsets og selvfornektelsens vei i troskap mot den nye pakts lover og bud, som også omfatter bergprekenen som gjør oss tvers igjennom salige. Når Jesus sier at den kan holdes, så gir han rikelig kraft til å holde den.

Hver dag er en slaktedag, slik var det for Jesus og slik er det for alle som følger ham. Men da åpenbares også Faderens liv og herlighet i oss hver dag, ellers ikke.

Det er Lammets lys som opplyser den nye stad Jerusalem. Det er dette lys som skal lyse i den levende Guds menighet i dag, og ikke fornuftens lys som tilber noe av det store i verden.

Jesu brud bærer navnet: «Lammets hustru.» Hun er ett med Lammets liv. Apostlene er Lammets tolv apostler.

Det er de kalte, utvalgte og trofaste som strider sammen med Lammet og vinner seier. Åp. 17, 14.

Det er fra Guds og Lammets trone det krystallklare og rene vann strømmer ut. Åp. 22, 1. Denne rene åndsstrøm går også ut fra dem som har Guds og Lammets liv, i dag. Den frembringer en ren og sunn forkynnelse med en strøm av Kristi dyder som forener de utvalgte og bereder våre hjerter for Kristi snare komme.