Forakt for den ringe

«Den som trykker en arming, håner hans skaper, men den som har medynk med den fattige, ærer skaperen.» Ordspr. 14, 31.

I kjødet ligger det en lyst til å hevde seg og få ære. Og trangen er som regel så stor, at bare det skjer, så gjør det ingen ting om det er på en annens bekostning.

Vanligvis er det de forsvarsløse og arme som kjenner trykket. Disse er det lett å sette tilveggs. De har som regel heller ikke mange forsvarere, da de fleste ser opp til storhet. Armingen har jo ikke skapt seg selv. Å trykke ham blir derfor å håne hans skaper. Men «deres gjenløser, Herren, hærskarenes Gud, er hans navn, Han skal visselig føre deres sak . . . .» Jer. 50, 34.

Gud er hevner over all urett. Derfor gjelder det å vandre varlig. Barmhjertighet roser seg mot dommen. Jak. 2, 13. «Ingen har vi gjort urett, ingen har vi ødelagt, ingen har vi gått for nær,» sier Paulus. Han hadde frykt over seg, så han ikke skulle være til anstøt for en av dem som Jesus var død for.

«Og de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med større ære, og de lemmer som vi blues ved, dem kler vi med større bluferdighet.» 1. Kor. 12, 23. Ved å vitse eller være morsom på en annens bekostning, kan en lett komme til å blotte den som en etter Guds ord, skulle ikle, og dermed håner en også skaperen. «Se, Gud er sterk, men han akter ikke noen ringe, han er sterk i forstandens kraft.» Job. 36, 5. Hvem kan vel sammenligne seg med Gud? Hvem har en forstand som han? Hvem kjenner alle våre skrøpeligheter slik som han? Dog akter han ingen ringe.

Lar vi Kristi sinn være i oss, og ydmykt akter de andre høyere enn oss selv, da blir vi til hjelp og velsignelse for menneskene. Gud har en spesiell omsorg for det som er svakt og ringe. Og han sier: «Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? Jeg vil selv fø min hjord og selv la den hvile, sier Herren Israels Gud.» Esek. 34, 2 og 15.

Gud var vred på Israels hyrder, fordi de ikke hadde styrket det svake, og ikke legt det syke, og ikke ført det bortdrevne og fortapte tilbake. La oss ikle oss kjærligheten som er fullkommenhetens sambånd, og bli Guds medarbeidere slik at det ringe og svake kan folde seg ut og blomstre i Guds have. Derved så ærer vi også skaperen.