Den lære som vi har lært

Den lære som vi har lært

«Men jeg formaner eder, brødre, til å holde øye med dem som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som I har lært, og gå av veien for dem.» Rom. 16, 17.

Ja, hva er det for en lære vi har lært? Hva var det for en lære Romerne hadde fått? Det er kort sagt: Å lyde! Paulus begynner med å si at han hadde fått nåde og apostelembede for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til Kristi ære. V. 5. Han forklarer videre det verk som Gud gjorde i sin Sønn, forat lovens krav skulle oppfylles i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. V. 3—4, og K. 8, 3—4. Det er en masse formaninger i brevet, da særlig i k. 12.

Bare hvis vi er lydige, kan vi få del i den herligheten. Det var lydighet Jesus lærte i den tiden han var her. Hebr. 5, 8. Og det er for dem som lyder ham, han er blitt en frelser. V. 9. Det skjer ikke frelse og forvandling uten lydighet. Det var ved lydighet Jesus herliggjorde Faderen. De ord som Faderen gav Jesus, gav han sine disipler, og de holdt dem. Derved kunne de herliggjøre Jesus og bli ett, likesom han og Faderen var ett. Joh. 17, 4—8, 22—23. Uten lydighet kan ikke dette bli sant.

Paulus forklarer videre at han forvaltet Guds evangelium slik at hedningene ble et offer. Han ville ikke driste seg til å tale om annet enn det som Kristus hadde virket ved ham for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning. Rom. 15, 16—18.

Skulle hedningene føres til lydighet, måtte de bli et offer. Jesus ble et offer for vår ulydighet, men han ble oppreist for å være vår herre. K. 14, 9. K. 4, 25. Skal Jesus bli herre over oss, må vi lyde. Mange har mottatt ham som syndoffer, men de vil ikke ha ham som Herre. Kol. 2, 6. Skal vi motta Jesus som Herre, må vi bli et offer. Den som lyder, blir ofret. Derfor må Jesus bli vår eneste herre og hersker. Jud. 4.

De ville ikke ha ham som eneste herre og hersker, derfor forfalsket de nåden til skamløshet. De ville ha nåden til å dekke deres skamløshet, istedenfor ved nåden å bli frelst og befridd fra skamløsheten. De snek seg inn, står det. Fra den tiden har de arbeidet slik at det er den falske nåden som er den rådende.

De troende er oppdelt i mange partier med forskjellige læresetninger. Men hva roser de seg av? Deres ære er mange folk, mange penger og vakre kirker og lokaler. Paulus dristet seg ikke til å tale om annet enn det som Kristus hadde virket ved ham for å føre hedningene til lydighet. I dag drister predikantene seg til å tale om ganske andre ting. De taler bl. a. om at Jesus har oppfylt loven i vårt sted.

Alle disse partier er frukten av tvedrakten og anstøtene imot læren om lydighet, den som romerne hadde fått, slik at deres lydighet var kommet ut til alle. Dette bør vi merke oss, for utviklingen er gått i den retning at den religiøse verden er blitt moden til å ta imot Antikrist. Han er kalt for den lovløse, det motsatte av Jesus og bruden, som oppfylte loven. Dette er to motsatte retninger som utvikles. Jesu retning er å lære lydighet — oppfylle loven. De som blir i hans ord, er i sannhet hans disipler. De blir også ett som Faderen og Sønnen er ett. Joh. 8, 31 og 17, 20—23. Antikrists retning er å forvende nåden til skamløshet, slik at den skal dekke over synden istedenfor å herske ved rettferdighet til evig liv. Rom. 5, 21. De roser seg av Jesus som syndoffer, men vil ikke ha ham som Herre. De kan aldri bli ett, for Satan splitter og ødelegger. Lovløsheten tiltar, og de skikker seg lik verden. Sammen med verden modnes de så til å motta Antikrist, den lovløse.

Det er nå mer nødvendig enn før å holde øye med slike mennesker og gå av veien for dem, for de tjener «sin egen buk, og ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter.» V. 18. Enhver især må se til i hvilken retning han utvikles.