Våre trengsler og det de virker

Våre trengsler og det de virker

Alle mennesker kommer i de forskjelligste trengsler, men å gjennomleve disse uten Gud og uten håp, gir skuffelse, bitterhet og håpløshet. Noen forherder seg og andre finner frem til Gud i sin nød. I Job 33 ser vi hvordan Gud både to og tre ganger fører et menneske helt ned til dødens porter for å utrydde overmotet hos mannen. Jo stivere vi er, jo hårdere blir det å gå igjennom livets trengsler. Alle disse vantroens «hvorfor» tårner seg opp og trykker en ned i motløshet og fortvilelse.

Ved tro og ydmykhet forsvinner alle «hvorfor» og enhver trengsel blir en håpets port inn til dypere frelse og herlighet. Trengslene blir da kortvarige og lette og virker en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. 2. Kor. 4, 17.

I trengslene lærer vi Gud å kjenne, både hans godhet og strenghet, og Gud lærer oss å kjenne, hvordan vi stiller oss til ham i alt det som møter oss.

Da Moses var ung, lærte Gud ham å kjenne som en som var nidkjær og hård, da han slo egypteren ihjel. Men senere i livet kunne Gud gi ham det vidnesbyrd at han var en meget saktmodig mann, mere enn alle mennesker på jorden. 4. Mos. 12, 3.

Da Moses var hundre og tyve år gammel og holdt sin avskjedstale til Israel, sa han: «Det er ingen som Gud, Jesurun. Han farer frem over himmelen med hjelp for deg, og i sin høyhet på skyene. En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer . . .» 5. Mos. 33, 26—27.

«Det er ingen som Gud», det hadde han fått erfare gjennom de mangfoldige trengsler han hadde gjennomlevet personlig og for Israels folk. Han lærte å stole på Herren som aldri sviktet ham. Hans lange erfaring var: «Han farer frem over himmelen med hjelp for deg, og i sin høyhet på skyene.» Tenk på den gang han sto foran det røde hav sammen med den store skare av Israels barn, og den store fiendehær som stadig kom nærmere! I denne for mennesker fullstendig håpløse situasjon lærte Gud Moses enda bedre å kjenne. Han hørte hans bønn og kom farende over himmelen med hjelp i nøyaktig rette tid. Da Gud skulle nevne to store bønnens menn, nevner han Moses og Samuel. Jer. 15, 1.

Det var ved troskap og hengivelse i livets mange trengsler at de fikk et stort navn hos Gud og en stor plass i hans hjerte. Slik var det med alle Guds menn.

Gud ledet også sitt folk på underfullt vis for å gjøre seg et herlig navn. Es. 63, 14. Gjennom trengslene lærer vi Gud å kjenne, og han lærer oss å kjenne. Hans navn blir stort og herlig for oss, og vårt navn blir stort og herlig hos ham. Jesus var absolutt tro i smått og stort og har et navn som er over alle navn. Fil. 2, 9.

De fleste er opptatt med sine egne vanskeligheter, men de hellige Guds menn har tatt på seg folkets trengsler som sine trengsler. Deres store og gode hjerte utvidet seg stadig. Slik hadde Kristus og Paulus det og slik har alle de som har fulgt dem, hatt det. 2. Kor. 6, 11—12. Kol. 1, 24.

Ingen i denne skare vil bli funnet blant dem hvorom Jesus sier: «Jeg kjenner eder ikke.» Matt. 25, 12.