Fasthet

Fasthet

Ordet fasthet har fått en herlig klang i mine ører. Både i verden og iblant de troende har slappheten og unnfallenhetens ånd trengt seg inn noe veldig. Gud kan ikke bruke unnfallende og slappe mennesker. Han krever troskap og fasthet!

«Et ungt frukttre er Josef, et ungt frukttre ved kilden, grenene skyter over muren. Og de egger ham og skyter på ham, de forfølger ham, de pilskyttere. Men fast står han der med sin bue, og hans hender og armer er raske — ved Jakobs Veldiges hender, fra ham, fra hyrden, Israels klippe.» 1. Mosebok 49, 22—24.

Ungdomstiden er jo såtiden, og det er da vi legger grunnvollen for vårt liv. Og skal det bli til velsignelse gjelder det, som Josef, forbli fast ved kilden.

Da Potifars hustru fristet ham, sang han ut fast og bestemt: «Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud.» Slik sto Josef fast enten han ble egget eller forfulgt. Urokkelig forankret i det gode. Og hans hender og armer var raske — ved Jakobs Veldiges hender. Denne fastheten og urokkeligheten gjorde hans handlekraft stor, slik at han ble til stor velsignelse både for sin fars hus og i det land han bodde. Slik kan vi også lese om de andre heltene i den gamle pakt. De var urokkelige i sin gudsfrykt, og Gud kunne utrette store ting ved dem.

«Hvor lenge vil I halte til begge sider», sa Elias. «Er Herren Gud, så følg ham, og dersom Baal er det, så følg ham!» Elias haltet ikke. Han sto fast ved sin Gud til Herren tok ham hjem. Daniel haltet ikke! Han valgte løvehulen, og Gud var mektig til å lukke løvenes gap. David haltet ikke! Da filisteren hånte den levende Guds slagorden, brant det i hans unge hjerte for Israels Gud, og han slo ham ned i Herrens kraft. Alle disse troshelter har skrevet sine navn med ildskrift i historien. Og det er ingen som noen gang kan rokke dem, men de som haltet, er for evig borte. La oss følge de helhjertede og forbi faste ved vår Gud. «Den som seirer, han vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra.» Åp. 3, 12.