Fullkommen enhet = harmoni

Fullkommen enhet = harmoni

Bli ett likesom Faderen og Sønnen er ett. Joh. 17, 21—23. Og det vil da f. eks. si: ikke én éneste skurrende lyd under noen som helst omstendigheter. Slik dannes hvert enkelt lem på legemet, slik at dette Kristi legeme blir et harmonisk hele. —

Hvor usigelig langt borte vi alle til å begynne med var fra dette. Og så høyt og himmelsk og herlig er dette liv, at det prosentvis er svært få som vil tro på at noe slikt er mulig, trass i Jesu ord: alt er mulig for Gud, og for den som tror. —

Man kan ikke nå et slikt liv forsamlingsvis, men enkeltvis. Og disse forholdsvis få som når det, kommer så til å utgjøre Kristi legeme.

Dette harmonerer fullkomment med de kolossalt sterke og herlige ord i 1. Joh. 1, 7. Men hvor mange har vel trodd på disse ord: «vandre i lyset likesom han er i lyset?» Man er vanligvis i den grad forblindet av vantro, at man ikke engang har kunnet lese innenat. Hvem har vel sett at det står: «likesom Han er i lyset?» Og han er vel ikke bare delvis i lyset, eller som oftest i lyset?

Men de få som nå virkelig får nåde til å vandre i lyset, likesom han er i lyset, de har altså ikke kirkesamfunn, men livssamfunn — dvs.: harmonisk samfunn med hverandre. De gjør da selvfølgelig ikke synd, d.v.s. bevisst synd.

Og når det nå står videre i samme vers: «og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd», må dette nødvendigvis bety fra all ubevisst synd, etterhvert som vi får lys over denne. Dette betyr da at det blir helliggjørelse, eller m.a.o. vekst og utvikling i alle Kristi dyder, slik at vi når frem til manns modenhet i Kristus Jesus.

Det går som skrevet står i Ef. 5, 27: «forat han selv kunne fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig.»

Det nesten utenkelig store, og vidunderlig herlige, er at det virkelig er mulig i den grad å vandre i lyset her i denne onde verden. Ja, tenk godt og vel og lenge: slik som Kristus nå selv er i lyset! — —

Og når det er blitt slik, sier apostelen Johannes, først da har vi livssamfunn med hverandre. Ellers både er det, og forblir det, kun et såkalt samfunn, og av sådanne er det mangfoldige. —

Den minste synd er nok til å utelukke eller hindre dette opphøyede samfunn, som for de aller fleste dessverre er ukjent. Noen kritiske eller hårde ord f. eks. er mer enn nok til å gjøre et skår i dette inderlig gode og guddommelige samfunn. —

De aller fleste troende viser jo ikke den minste antydning til å tro på noe guddommelig. De kan til og med få seg til å dømme, ja endog fordømme, de som både tror på det og vitterlig har del i det. For en forherdelse!!!

Men — lovet være Gud — all deres vantro tilsammen formår ikke å forandre denne sannhet og dette faktum! Gud spør dem ikke om lov til å fullende sin gjerning i dem som tror. — Høylovet være Herren!!

Ved uavbrutt troskap gis det anledning til å vandre i lyset likesom Han er i lyset. Men et slikt sinnelag fattes de aller fleste, dessverre, dessverre. — — — Dog går det an å fatte et slikt sinnelag, for Gud er overmåte miskunnelig og langmodig. —