Guds visdom

Guds visdom

Fordelen ved å eie den, står i Pred. 10, 10 beskrevet på en eiendommelig måte, helt vidunderlig! Nesten utrolig! — — —

Den har den fordel, at «den gjør alt på rette måte!» Da må vi si: Stille, hva ønsker du mer? Den rette måten kan sies å være slik at det er til gagn både for en selv og for andre, både det en sier og det man gjør. Det motsatte må jo sies å være idel dårskap og galskap.

Vi trenger derfor i høy grad til denne Guds visdom, den som har slik en vidunderlig egenskap!

Alt Guds ord, både lære og formaninger, er visdomsfullt. Derfor er det rene dårskapen å ta noe som helst anderledes enn det som står der, eller å være lite interessert i å lese der, eller å tenke lite over det som står der.

Å være barmhjertig er visdomsfullt. Det gagner både meg selv og andre. Å elske er visdomsfullt, for da blir vi elsket igjen. Å tro på Gud og hans ord er visdomsfullt, for da går Ordet i oppfyllelse, og da får vi det vi ber om etter hans vilje, og da får vi en vidunderlig hvile i vårt indre.

Å være bekymret for noe som helst, er rene dårskapen, for det hjelper jo hverken en selv eller andre, tvert imot! Å være motløs hjelper jo heller ikke, tvert imot! Å gi bort er nyttig både for meg selv og andre. Både det, og alt annet godt tilhører visdommen. «Gi, så skal eder gis.»

Å lyve, for vinnings skyld, er idel galskap. For løgnerne havner i ildsjøen.

Å blande seg i andres saker, det som dessverre er så alminnelig, også blant troende mennesker, det er en stor dårskap, for da kan man ikke unngå mange unødige lidelser. De har man da pådratt seg selv. For en dårskap!

Å forsømme å komme sammen med brødre og søstre i Herren, er en stor dumhet, for der er velsignelsen forordnet!

Å være lunken, slapp, doven og likegyldig, er en av de største dårskaper som finnes, for da vil jeg bli utspydd av Hans munn, om jeg ikke omvender meg fra lunkenheten.

«Vreden bor i dårens barm.» Prd. 7, 9. Noe så betegnende! Bli vred når noe går istykker, f. eks. Hvilken dårskap! Det er jo ingen hjelp i det, for vreden gjør det jo ikke helt igjen. —

Å tilgi andre alt det gale de gjør, det er jo ublandet visdom, for da får jeg selv tilgivelse, ikke ellers! Å dømme andre hårdt, er meget tåpelig, for da blir jeg selv tilsvarende hårdt dømt av Gud. Å fordømme andre er vanvittig dumt, for da blir jeg selv fordømt.

Å fornedre seg selv, er rene visdommen, for da blir jeg selv opphøyet, i sannhet. Å opphøye seg selv, er rene dårskapen, for da sørger Gud trofast for at jeg blir fornedret.

Å være selvklok er ublandet dårskap, for da forlater Gud meg, og overlater meg til meg selv og min innbilte selvklokskap, og dens dårlige frukter.

Å være hovmodig, overmodig, stolt og oppblåst, er den største dårskap som eksisterer, for da er det ikke bare at jeg ikke får nåde, men da står Gud meg imot!!!

Tenk — å få Gud til motstander! Akk og ve!

Søk derfor med fullt overlegg, på ramme alvor, å få Guds visdom til odel og eie. Jak. 1, 5—8. 1. Joh. 5, 14, 15.