Legemet som et Gud velbehagelig offer

Legemet som et Gud velbehagelig offer

«Derfor beder vi og alltid for eder at vår Gud må akte eder verdige for sitt kall og mektig fylle eder med all lyst til det gode og virksomhet i troen, forat vår Herre Jesu navn må bli herliggjort i eder, og I i ham etter vår Guds og den Herre Jesu Kristi nåde.» 2. Tess. 1, 11—12.

Større kall enn det Jesus hadde, å herliggjøre Faderen på jorden, kan ingen ha. Derfor hadde Faderen sendt ham, og Jesus fullbyrdet den gjerning. Men likesom Faderen sendte ham, har han sendt oss. Og Paulus ba for tessalonikerne at Gud måtte akte dem verdige for sitt kall, nemlig å herliggjøre «vår Herre Jesu navn».

På hvilken måte herliggjorde Jesus Faderen? Det forklarer han selv idet han sier: «Et legeme laget du for meg!» «Se jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» Hebr. 10, 5—7. Hvorledes forstod han altså Guds vilje? Jo, ved å lese i bokrullen. Ved å oppfylle Moses og profetene herliggjorde han Faderen.

Da han var utsatt for overfall, og Peter ville forsvare ham med sverdet, sier han: «Eller tror du ikke at jeg i denne stund kan bede min Fader, og han ville sende meg mere enn tolv legioner engler? Hvorledes skulle da skriftene oppfylles, at så må skje?» Matt. 26, 53—54.

Her ser vi at Jesus måtte gi sitt legeme som et offer. Han kunne ikke oppfylle Skriftene uten å lide. Mange vil herliggjøre Gud ved tegn og under. Derved blir de jo også selv store. Det er barnslig å tenke slik, skriver Paulus. 1. Kor. 13, 11. Det er ved å bli i kjærligheten at vi kan bli i Gud. Bare da kan vi herliggjøre ham. 1. Joh. 4, 8. 12. 16.

Når vi leser hvorledes Paulus definerer kjærligheten, så ser vi at det er bare gjennom lidelse vi kan åpenbare den for menneskene. Ved å åpenbare den, åpenbarer vi Gud, for han er kjærlighet. Hvorledes skulle Skriften oppfylles: «Eders saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker,» hvis jeg ikke må lide? Eller: «Overvinn det onde med det gode?» «Når en slår deg på det ene kinn, da vend det annet til?» o.s.v. Det går alt sammen gjennom lidelser. Og hvis vi ikke vil gi legemet vårt som et offer, kommer synden i kjødet frem: utålmodighet, bitterhet, løgn, vrede osv. istedenfor kjærlighet. All synd kommer frem fordi en ikke vil lide. All seier over synd vinnes ved lydighet og lidelse — ved at legemet ofres.

En ser og hører ofte denne barnslige måte å tenke på, når en blir syk eller kommer i stor nød på annen måte. Da vil de ha forbønn, og sier ofte slik: Ja, måtte Gud gjøre et under, så mannen min eller barna våre kunne komme til troen, eller at våre slektninger kan få se Guds storhet. De ville aller helst ha det slik som de to vidner i åpenbaringen 11, 5. Men det er ikke slik vi skal tjene Jesus. De hadde en annen tjeneste enn Jesus, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt eller truet når han led. Det er Jesus vi skal følge. Du som skal arve salighet, har alle englene som tjenende ånder. Hebr. 1, 14. De var jo mektig til å tjene deg, slik at du kunne danse på roser hele ditt liv. «Men hvorledes skulle Skriftene da bli oppfylt?» Det var i trengslene Paulus viste seg som Herrens tjener ved stort tålmod osv. 2. Kor. 6. Denne måte å herliggjøre Gud på er for det meste ukjent, fordi de fleste som er født på ny, er småbarn i Kristus.

«Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye eder i sin tid.» 1. Pet. 5, 6—7.

Her ser vi Guds råd med oss: Å opphøye oss! Men det kan vi bare oppnå ved først å opphøye ham. Veien og måten Gud vil føre oss på for å gi oss anledning til å herliggjøre ham, forat han kan opphøye oss, kjenner vi ikke. Derfor må vi vandre tro. Vi vet at han har talt alle våre hodehår, og at han har omsorg for oss. Vi vet også at alle ting tjener dem tilgode som elsker Gud. Rom. 8, 28. Da har vi ganske enkelt å ydmyke oss i de forholdene vi kommer i, for vi vet at det ikke er tilfeldigheter, men Guds hånd, og vi vet hvilken hensikt han har med det.

«Men all nådes Gud, som kalte eder til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste eder.» 1. Pet. 5, 10. Ja, hvilket resultat! Dette kan han ikke oppnå uten at han får vårt legeme som et velbehagelig offer.

«Mine brødre! ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbillede i å lide ondt og være tålmodig! Se, vi priser dem salige som lider tålmodig. I har hørt om Jobs tålmod og sett den utgang som Herren gjorde, for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig.» Jak. 5, 10—11.

Alle disse menn har herliggjort Gud gjennom lidelser. Derfor har Gud opphøyet dem, slik at de i alle slekter blir prist salige av de gudfryktige. Men så kunne Gud gjøre med dem som han ville. De hadde gitt ham sitt legeme som et velbehagelig offer.

La oss lære av Job. Det var ingen som virkelig kjente Job, hans trofasthet og tålmodighet — ikke engang Satan. Han trodde at Job elsket Gud bare fordi Gud velsignet ham. Men han fikk lære å kjenne Job, og vennene fikk lære ham å kjenne. Det var gjennom lidelsene at Job ble åpenbar. Han forstod ikke Guds vei, men han elsket Gud i sannhet og var et offer. Gud stolte på ham, og han ble ikke til skamme ved Job. Men Satan kom på skam. Derfor har Gud høyt opphøyet Job.

La oss lære av dette: «Se, jeg har saken i orden, jeg vet jeg skal få rett.» K. 13, 18. Mange blir urolige når de kommer i trengsel. De lurer på om de har saken i orden — om de har gjort noe galt. Lær av Job! Få din sak i orden, så du skal slippe å vakle på trengselens dag, men vite hva Gud vil med deg. Job hadde vandret for Guds øyne. Han visste han hadde et vidne i himmelen som kunne stadfeste hans ord. K. 16, 19. Han kunne si midt i trengselen: «Men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.» K. 17, 9. Det er noe annet enn å bli motløs og falle ifra.

«For han kjenner den vei jeg holder meg til, prøvde han meg, så skulle jeg gå frem av prøven som gullet. Min fot holdt seg i hans spor, jeg fulgte hans vei og bøyde ikke av.» K. 23, 10—12.

Ja, virkelig hadde Jakob sine ord i behold når han viser oss til Job. Job visste på forhånd resultatet. Han visste han skulle gå ut som gullet, for han vek ikke fra hans spor, og fra hans lebers bud vek han ikke. — Vet du Jesu spor, han som vi skal herliggjøre? Han som sa: Skje ikke min vilje, men din vilje! Hver dag ta sitt kors opp og fornekte seg selv! — Viker du fra disse spor på trengselens dag, da kommer du ikke til å gå ut som gullet. Da kan du ikke herliggjøre Jesu navn. Og ikke kan Gud opphøye deg. Kom Josef ihu i Potifars hus. Se utgangen av det. Gud kunne bruke ham fordi han var ofret. Han var tro i lidelsen, og vek ikke av fra sporet.

Vi må ha to ting for øye i lidelsen. Det er å bli renset og å herliggjøre Jesu navn. Når slagget skilles fra gullet, kan gullsmeden få et kar av det. Ords. 25, 4. Da kan han lage et kar som kan herliggjøre ham, og som han kan opphøye.

Det lærer vi av Job. Enda han var en slik mann, så hadde han bare kjent Gud etter ryktet. Tenk for et liv han hadde fått del i bare ved det rykte han hadde hørt om Gud! «Men nu har mitt øye sett deg,» sier han. K. 42, 5. Ja, hvor mye herligere blir det ikke når en får se det en har hørt rykte om? Og av jordisk herlighet ble han dobbelt så rik.

Likesom de hellige aldri kom på skam, vil heller aldri de som gir Gud sitt legeme som et hellig offer, komme på skam, men gå inn til herligheten.