Guds tanker - våre tanker

Guds tanker — Våre tanker

Som himmelen er høyere enn jorden, således er Guds tanker høyere enn våre tanker. Es. 55, 9. Det er derfor umulig for oss mennesker å få tak i én av disse tanker. Det er bare Gud som kan gi dem til oss, gjennom sine guddommelige lover. Menneskene hadde mange slags meninger om hvem Jesus var, og ingen av dem var riktige. Peter hadde de riktige tanker om Jesus da han sa: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus sa til ham: «Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! for kjød og blod har ikke åpenbaret deg det, men min Fader i himmelen.» Det var på det som kjød og blod ikke hadde åpenbaret, at Jesus kunne bygge sin menighet som dødsrikets porter ikke skulle få makt over.

Det som Gud åpenbarer, flyter sammen som vanndråper. Det blir en fast og urokkelig enhet i ett legeme og én Ånd, ett håp, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far . . . Ef. 4, 4—6. Det blir samme tale, og vi blir fast forenet i samme sinn og i samme mening. 1. Kor. 1, 10.

Hvem er det som blir betrodd disse rene, vise og opphøyede tanker som fører oss inn i en slik guddommelig enhet og velsignelse i tid og evighet? Det er de som elsker Jesus så høyt at de holder hans ord. Til disse kommer Faderen og Sønnen og åpenbarer seg. Joh. 14, 21 og 23.

Før menneskene blir ydmyket farer de vill i alle slags tanker fra avgrunnen. Det er bare hos de ydmyke visdommen bor.

Før pinsefestens dag skjøt det også opp tanker i disiplenes hjerter som de ikke kunne bedømme og forkaste. Vi leser i Luk. 9, 46—48: «Men det kom en tanke opp i dem om hvem som vel var den største av dem. Men da Jesus så deres hjertes tanke, tok han et lite barn og stilte det ved siden av seg og sa til dem: Den som tar imot dette lille barn for mitt navns skyld, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar imot ham som sendte meg, for den som er den minste iblant eder alle, han er stor.» Siden den dagen er de samme tanker steget opp fra den samme onde kilde i millioner av menneskehjerter og har gjort uhyggelig mye skade. Jesu tanker var så rett imot og så høyt hevet over disse tanker som himmelen er over jorden. Noe større kontrast gikk det vel ikke an å få enn å sette et lite uskyldig barn opp imot denne dumme fornuft og storaktighet. Jesus tok det lille barnet og stilte det ved siden av seg. Der sto de to sammen som et vidnesbyrd mot alt som er stort og vil være noe i denne verden. Herlighetens Herre, den største og viseste av alle, tok plassen ved siden av barnet. Noe herligere syn kunne ingen få se. Det var ikke skuespill fra Jesu side, men så liten kjente han seg i sannhet. Han fornedret seg selv, gikk under alle, for å frelse alle. Han kjente seg fullstendig som barnet når han sier: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv, som jeg hører, så dømmer jeg, og min dom er rettferdig, for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» Joh. 5, 30. «Jesus svarte da og sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjør, for det han gjør, det gjør Sønnen likeså.» V. 20. Fordi Jesus fornedret seg så dypt, har Gud opphøyet ham og gitt ham et navn som er over alle navn. Fil. 2, 8—9.

Paulus fulgte Jesus i fornedrelsen og ble derfor betrodd evangeliet i all sin rikdom og herlighet. Han forkastet alle sine tanker og meninger og var fattig og hungrig etter å få kjennskap til Guds tanker. Disse fikk han også åpenbaret i den grad at den visdom som hadde vært skjult fra evige tider, ble åpenbaret for ham.

«Ikke at vi av oss selv duger til å uttenke noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, som og gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd, for bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende.» 2. Kor. 3, 6.

Uten betroelse fra Gud, er det umulig å få tak i annet enn bokstaven. Man studerer skriftene med sin forstand og får alt mulig ut av det til sin egen «fordel». Med bokstaven finner de alltid en vei utenom det å fornekte seg selv, lide og dø med Jesus. Med sin forstand fant Peter en vei utenom lidelsens vei. Hans tanker gikk rett imot Guds tanker, og han bruker sterke ord: «Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! dette må ingenlunde vederfares deg! Men han vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er meg til anstøt, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.»

Satan har alltid med bokstaven forsøkt å lede de kristne bort fra korsets og lidelsens vei som er den eneste vei til herlighet. Peter trodde dette var kjærlighet til Jesus, men det var jo akkurat det motsatte. I dag er denne falske kjærlighet trengt inn i den religiøse verden som aldri før. De har funnet en «herlig vei» utenom korsets, lidelsens og vanærens vei. De tror de elsker sin ektefelle, sine barn og sine medmennesker ved å holde frem denne vei, som i virkeligheten er dødens vei. De kan i falsk frihet juble i sine følelser og prise Gud, men de ledes av Satan. «Vik bak meg, Satan!» sa Jesus. Han fikk ikke ledelsen over Jesus om han endog klarte å prøve seg gjennom Peter. —

Men etter pinsefestens dag fikk også Peter se korsets og lidelsens vei som den eneste vei til herlighet: «Men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel.» 1. Pet. 4, 13. Det var helt nye tanker som var åpenbart for ham ved den Hellige Ånd.

La oss lese alt Guds ord i åndens fattigdom for å leve det, da vil den Hellige Ånd gjøre det levende for oss i sin sannhet og herlighet. Vi får en urokkelig visshet som dødsrikets porter ikke kan overvinne. Ellers får vi bare skiftende meninger som ikke gir varig fred og glede, og tilslutt står vi bedratt. Det har vært store religionskriger p. gr. a. bokstaven i Guds ord, og i dag er det så mange meninger som aldri før. I den siste tid skal Gud selv sørge for at alle som ikke tar imot kjærlighet til sannheten, så de blir frelst, farer vill og tror løgnen. 2. Tess. 2, 10—11. Løgnen er bl. a. den at de tror de får del i løftene uten å leve i betingelsene.

«Herren kjenner de vises tanker, at de er tomme.» Ordspr. 3, 20. Ikke én av dem er brukbare i Guds byggverk. Den eneste vei til Guds visdom og til Guds tanker er i ydmykhet å søke dem for å leve dem.