Jesu kall og vårt!

Jesu kall og vårt!

«Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre, og nå, herliggjør du meg, Fader, hos deg selv.»

«Likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden.»

Jesu gjerning var ikke å herliggjøre seg, men Faderen. Hadde han tenkt på selv å bli æret, hadde han syndet «Den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.» K. 7, 18. Større kall og ære enn å herliggjøre «den eneste sanne Gud» finnes ikke. Og likesom Faderen utsendte Sønnen, har han utsendt oss. Vi har akkurat det samme store kall, som hvis vi er tro som ham, kan gi oss den samme herlighet.

«Derfor beder vi og alltid for eder at vår Gud må akte eder verdige for sitt kall og mektig fylle eder med all lyst til det gode og virksomhet i troen, forat vår Herre Jesu navn må bli herliggjort i eder, og I i ham, etter vår Guds og den Herre Jesu Kristi nåde.» 2. Tess. 1, 11—12.

Vi vil gjerne bli herliggjort i ham — ha herlighet hos ham — men det beror på hvor meget han blir herliggjort i oss på jorden.

Vi ber: Gi oss nåde, tal til oss, virk i oss! — Når vi ber slik, da er det merkelig at apostelen finner det nødig å gi oss slike formaninger: «Gi akt på at ikke noen viker tilbake fra Guds nåde.» «I dag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter.» «Gjør alt uten knurr og tvil.» Vi vil gjerne være Herrens tjenere, vi vil gjøre store ting for ham. Ja, men det er dog et spørsmål om det er sant at jeg vil gjøre det for ham, om det ikke er for at jeg selv skal bli stor ved å gjøre store ting for ham. «Hvert menneske er en løgner», og vi kjenner ikke oss selv. Når Gud da gir oss nåde til å bli opptuktet, så synes ikke det å være til det gode, fordi vi ikke kjenner oss selv. Når vi ikke forstår hvorledes vi skal herliggjøre ham, ligger det nær til å bli bitter når vi tuktes. Når han taler så jeg kjenner meg dømt, forat jeg skal bygges opp til en Guds bolig, ligger det nær til å forherde seg. 1. Pet. 4, 17. Når han virker til å være alles tjener og trell, ligger det nær til å tvile og knurre. Det var jo ikke slik jeg hadde tenkt det var å herliggjøre ham. Jeg hadde kanskje mere tenkt å preke for store forsamlinger og gjøre tegn og under.

Men Paulus hadde forstått det bedre. Han viste seg som Herrens tjener ved stort tålmod i trengsel og under slag, ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet osv. 2. Kor. 6. Han hadde ikke forherdet sitt hjerte eller knurret. Han gir den formaning: «Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste.» 1. Kor. 10, 24.

Gud gjør ikke forskjell på folk, men det er forskjell på folk. «For Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag.» Fil. 2, 13. Altså til å herliggjøre ham på jorden. Han virker det han kan. Når jeg ikke har herliggjort ham mer enn det jeg har gjort, eller kanskje tvertimot har vært ham til vanære, så er det fordi jeg ikke har det for øye å herliggjøre ham. Jeg tenker på meg selv, søker mitt eget. Derfor forstår jeg ikke hans virkninger, eller hører ikke hans røst. Han tvinger det ikke inn på meg. Forstår vi dette, så forstår vi også at Paulus kan si slik: «For jeg har ingen likesinnet, som oppriktig kan ha omsorg for eder, for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til.» Fil. 2, 20—21. Det kunne Paulus si. De tenkte på seg selv og sin egen herlighet i all sin iver og i sitt arbeid. Det var kanskje ikke klart for dem, men tanken på dem selv hindret Guds virkninger. Paulus og Timoteus var likesinnet. De hadde det helt annerledes.

«Etter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i noen ting, men at Kristus, som alltid, så og nå, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller død.» Fil. 1, 20.

Hvis det ikke lykkes å forherlige Kristus, kom Paulus på skam. Da lykkes ikke den gjerning han hadde fått, og han var ikke sitt kall verdig. Han ville ha kommet på skam. — Forstår vi dette, og er vi villige, da er vi også åpne for hans virkninger, og gleder oss ved å høre hans røst. 2. Kor. 5, 20.