Den store gåte

Den store gåte

som ytterst få har fått nåde til å løse, ikke fordi den er så innviklet, men just fordi den er så usigelig enkel! Hva er dette for en gåte? Det er den meget aktuelle gåte: «Jeg vil så gjerne gjøre all Guds vilje og bli kraftig velsignet av Gud, hvorfor lykkes det da ikke for meg?»

En har skrevet i en salme eller et dikt at ethvert «hvorfor» skal bli besvart hinsides. Men tenk så herlig at alle disse «hvorfor» kan besvares her i utlendigheten. Gåten kan løses nå! Se på Matt. 16, 24. Vi kan gi gåten denne ordlyd: «Jeg som så gjerne vil komme etter Jesus, følge ham, hvorfor lykkes det ikke?» Svar: Fordi du holder på med noe som umulig kan lykkes, noe som er fullstendig håpløst, nemlig å følge Ham, uten å fornekte deg selv, uten å fornekte din egen vilje, eller ved kun å gjøre dette etter eget forgodtbefinnende istedetfor etter Guds ord i alle detaljer, det som er vår fullkomne rettesnor! På den måten, som dessverre er den alminnelige, er ethvert forsøk på å vandre i Jesu fotspor dødfødt. — — —

Man kan lettest gripe denne revolusjonerende sannhet ved eksempler, og alle eksemplene viser samstemmig at jeg må fornekte det ene for å kunne få det annet, jeg må slippe det ene for å kunne få eller gripe det annet. Menneskenes store fordervelse er at man vil ha begge deler, og dette søker de da forgjeves. De vil gjerne finne lykke, men vil ikke gå den eneste vei som fører dit. Just derfor lå det Jesus svært på hjertet å få sagt dem denne høyst aktuelle og virkningsfulle sannhet. — Jeg leste i min barndom i en av skolebøkene en meget treffende uttalelse: «jeg kan da ikke være både kjøper og selger samtidig» (nemlig av en og samme ting).

Jeg kan ikke gi bort en pengeseddel og samtidig beholde den for meg selv. Skal jeg kunne få gitt den bort, må jeg nødvendigvis fornekte min lyst og vilje til å beholde den. Jeg kan ikke være saktmodig og stille, og samtidig være irritert og vred. Jeg kan ikke lide urett, og samtidig føre sak for å få min rett. Jeg kan ikke være bøyelig og føyelig og samtidig stri som en bukk.

Alle gudfryktige hustruer vil jo så gjerne være underordnet sine menn i alle ting, som Skriften med all tydelighet påbyder, men hvorledes skulle dette kunne lykkes når de er fulle av egenvilje som de også så gjerne vil ha gjennomført. Nei, kjære søster, gi opp dette unyttige strev. På den måten er det jo aldeles håpløst. Dere må nødvendigvis fornekte, totalt oppgi, det ene for å kunne fullbyrde det annet! — —

Således også med ære, og alt annet, uten unntagelse. Vil du ha ære av Gud, da må du for alltid fornekte all din lyst til å få ære av mennesker.

Det er jo rent ironisk at dette skulle være livets store gåte. Men det er det, for de aller fleste troende mennesker. I den uhyggelige grad er man dum!

Må nå denne gåte en gang for alle være løst for deg, kjære bror og kjære søster! Det skje!

Så kan du da i sannhet synge med sangeren resten av alle ditt livs dager:

«Gåten er løst! Herlige trøst!»