Alltid bønnhørt

Alltid bønnhørt

«Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp, for vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det, men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er, for etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.» Rom. 8, 26—29.

Det er få som blir så ydmyke at de erkjenner: Jeg forstår ikke hva jeg skal be om, slik som jeg trenger det. — Bare de som elsker Gud, kommer til den erkjennelse. De andre har noe de vil, og så ber og ber de og søker etter skriftsteder som kan styrke dem i at de skal få det de ber om. De som elsker Gud, de har oppgitt alt. De har overgitt seg til Gud og hans nåde og vil ikke mer, ingen ting utenom det «å bli likedannet med hans Sønns billede». Hva som hører med, og hva du trenger for å bli likedannet, det vet du ikke. Men er det det du vil, og det som er din attrå, da ber du slik som du forstår, og setter din lit til Ånden som går i forbønn for deg med usigelige sukk etter Guds vilje.

Gud ransaker våre hjerter. Han vet hva vi egentlig vil. Han hører ikke på ordene våre, men på hjertets attrå, og Ånden går i forbønn for oss etter Guds vilje. Da blir vi bønnhørt.

«Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.» Hva vi enn har bedt om, så vet vi at det som kommer, er den egentlige bønnhørelse. Det blir ofte ikke etter ordene vi har uttalt i vår bønn, men det er etter vårt hjertes attrå. Det som kommer, er det som vi trenger for å bli likedannet med Jesus. Derfor vet vi at vi alltid er bønnhørt, slik som også Jesus ble da han bad: «Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil!» Matt. 26, 39.

Hans egentlige bønn var ikke at kalken skulle gå ham forbi, men at Faderens vilje måtte skje. Og han ble bønnhørt. Slik er det også med oss når vi elsker Gud.

Tenker vi på barna, ja, hvor mye ber ikke de om som er meningsløst! Og elsker vi våre barn, bønnhører vi dem etter vår forståelse og ikke etter deres. — Ettersom vi utvikles åndelig, får vi mer og mer forståelse og vet bedre hva vi skal be om etter Guds vilje.

«Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss, hva vi så ber om.» 1. Joh. 5, 14—15.

Så lenge en er barn i Kristus, så dreier ens bønner seg mest om jordiske ting. Det synlige, forholdene omkring en, betyr så mye. Ettersom en vokser til, betyr det mindre og mindre. Da kommer en til det å «rose seg av sine trengsler, for vi vet at trengslene virker tålmodighet.» Rom. 5, 3. Da forstår vi bedre å be etter Guds vilje. Mat, klær og slikt som hedningene søker, vet Faderen at vi trenger. Det behøver vi ikke fortelle ham. Det skal tilfalle oss. Vi får det i tilgift når vi først søker Guds rike og hans rettferdighet. Matt. 6, 31—34.

Har vi overgitt oss slik til Gud, da behøver vi ikke bekymre oss for noe. Da kan vi alltid frembringe våre begjæringer for Gud med takksigelse. Vi vet at vi alltid blir bønnhørt. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare vårt hjerte og våre tanker i Kristus Jesus. Fil. 4, 6—7.