Å tjene i Åndens nye vesen, eller i bokstavens gamle vesen

Å tjene i Åndens nye vesen, eller i bokstavens gamle vesen

«Men nå er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.»

«Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Gal. 5, 16.

Å tjene i Åndens nye vesen betyr å gå til angrep på kjødets begjæringer. «Dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Rom. 8, 13. Dette var noe helt nytt. Det var Jesus som brakte tilveie den døden, idet synden i hans kjød ble fordømt. Rom. 8, 3—4. Lovens krav var: Du skal ikke begjære. — Det var det ingen som hadde kunnet oppfylle, og loven stod maktesløs. På grunn av begjæret i kjødet måtte de få bud og regler: Du skal ikke bedrive hor, du skal ikke stjele eller lyve eller slå ihjel, osv. De måtte gjerdes inne ved loven. De oppriktige tjente i bokstavens vesen, så de var etter loven ulastelig. Fil. 3, 6. Tross det at loven sa: Du skal ikke begjære, så kunne den ikke laste noen som begjærte, for det var skjult. Men hvis begjæret førte til handling, kunne loven straffe dem. Derfor ble det ingen utfrielse fra begjæret under loven, og derfor ingen hvile.

Det som loven ikke kunne, det gjorde Gud, idet han sendte sin sønn, Jesus Kristus. «For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved seg selv kunne skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet.» Ef. 2, 14—16.

Her ser vi hvilken betydning ordet om korset har. 1. Kor. 1, 18. På det drepte han fiendskapet — begjæret — og ved sitt kjød avskaffet han den lov som kom med bud og forskrifter. Det gjorde han ved at synden ble fordømt i kjødet. Da ble gjerdet overflødig.

Jesus sier til den skaren som fulgte ham: Ingen kan være min disippel uten at han hater endog sitt eget liv, hver dag bærer sitt kors og følger etter meg. Luk. 14, 25—27. Meningen er altså at vi skal følge Jesus. Han gjorde dette forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss som vandrer etter Ånden og ikke etter kjødet. Se, det ble noe helt nytt.

«For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie, og vi har alle fått én Ånd å drikke.» 1. Kor. 12, 13.

I denne ene Ånd har vi alle adgang til Faderen uten forskjell på personer eller jøde og hedning. Ved denne ene Ånd korsfester vi kjødet med dets lyster og begjæringer og er korsfestet med Kristus. Der på korset skapes vi til et nytt menneske. Det er Kristi legeme. Gal. 2, 20 og 5, 24. Da hører vi Kristus til, og han skal hente oss ved sitt komme. 1. Kor. 15, 23. Dette er den nye og levende vei som Jesus innvidde gjennom forhenget, som er hans kjød. Hebr. 10. Ingen kan tjene i Åndens nye vesen uten å hate sitt eget liv etter kjødet.

Her blir det to måter å ta det på. Ved bokstaven får en et gjerde rundt seg ved bud og regler. På grunn av begjæret i kjødet søker man utover i verden. Da får en følelsen av gjerdet som står der som et vern. Tjener en da i bokstavens gamle vesen, blir en spart fra fordervelsen i verden, den som de kommer ut i som bryter seg igjennom gjerdet.

Ved å tjene i bokstavens gamle vesen får en ingen åndelig vekst. En forblir å være jordisk. Så snart en begynner å hate begjæret i kjødet og tjene i Åndens nye vesen, begynner korset og Kristi død å virke. 2. Kor. 4, 10—11. Da begynner også Kristi liv å åpenbares. Det behøver ikke noe gjerde. For da drives jeg ikke utover i verden av begjæret, men innover i Gud — i lyset — av Ånden. «Men dersom I drives av Ånden, da er I ikke under loven.» Gal. 5, 18. Da blir min menneskeånd fridd ut av begjærets makt og renset — den blir gjort levende for Åndens virkninger. Vi trer i Guds tjeneste og har vår frukt til helliggjørelse. Rom. 6, 22. Det er utvikling og vekst på den nye og levende vei ved å tjene i Åndens nye vesen.