Stevnereferat: Ungdom 1968

Ungdomsstevnet

«Det vokser frem et hellig folk» synger vi i en av sangene våre. Og dette folk har ikke opphørt å vokse. Ære være Gud for det! Blant annet er våre ungdomsstevner et kraftig bevis for det. Disse stevner gir anledning for flere hundre unge mellom 14 og 35 år, fra forskjellige nasjoner, å oppbygge hverandre på sin høyhellige tro og oppgløde hverandre til gudsfrykt. Ja, tenk at det er unge enda i dag som har interesse for slikt!

De unge ble allerede fra første møte minnet om sitt ansvar for stevnet, og stor var skaren av unge som bidro til å gi stevnet innhold. På stevnets åpningsmøte talte en hel rekke unge brødre om hvilken herlighet det er å kunne fremstille sitt legeme til tjeneste for Gud. «Slit ditt legeme ut i Guds tjeneste» var en gudfryktig søsters formaning til sin unge sønn før hun gikk hjem til Gud. Ethvert menneske har et livsløp, og resultatet av dette løp er høyst forskjellig. Vårt legeme skal være den Hellige Ånds tempel. I dette sitt tempel vil Gud tale sitt ord. Vår oppgave med vårt legeme er å åpenbare livet, det evige.

Stevnet fortsatte med inderlige formaninger og inderlig trøst. Vi ble gjort oppmerksom på vårt høyhellige kall: 1. Pet. 2, 9. En utvalgt ætt! Et kongelig presteskap! Et hellig folk! Et folk til eiendom! For å forkynne hans dyder som kalte oss! Dette kongelige presteskaps utdannelse overgår all annen utdannelse i denne verden. Her er det kun ett fag, ett mål og én lærebok. Bibelen gir oss fullkommen beskjed i detaljer om hvordan livet skal leves. Vi bør som Timoteus lære å kjenne de hellige skrifter fra den tidligste ungdom, ja, fra barndommen. Vårt kall er å være konge og prest. Enevoldskonge, først og fremst i sitt eget legeme, slik at ikke ens egne eller andres syndige lyster skal ha noen bestemmelse over en. Tenk for en utdannelse! Til å bli rettferds konge! Freds konge! Sanndruhets konge! Denne utdannelse er verd all vår oppmerksomhet og all vår kraft.

Gudsfrykt under bilkjøring ble også kraftig understreket på stevnet. Det passer dårlig den ene stund å be alvorlig til Gud og i neste stund oppføre seg overmodig bak rattet. Så gudfryktig bør en være at en f. eks. ikke kjører når en er trett og at en ellers holder seg til bestemmelsene og de regler for forsiktighet som en har lært. Det er samvittighetsløst å sette seg ut over disse bestemmelser, f. eks. å kjøre når en er trett eller å kjøre inn i en kurve med for stor fart. Alt dette har i høy grad med ens gudsliv å gjøre, og dette bør vi skjønne. En tysk trafikkreklame sier: «I tvil — aldri.» D.v.s. aldri foreta en manøvre i trafikken når en er i tvil om at den kan gjennomføres uten uhell. Dette er en helt guddommelig regel og passer også ellers i livet. F. eks. når en ung broder skal fri, eller en søster gi sitt svar. «I tvil — aldri!»

«Akk, Herre, Herre! Se, jeg forstår ikke å tale, for jeg er ung.» Jer. 1, 6. Det er som Jeremias ville si til Herren: Du tok feil da du utvalgte nettopp meg. Men Gud taler trøstefullt til ham: «Si ikke: Jeg er ung.» Det gir hvile å tro på Guds styrelse. Når Gud har kalt deg, da vet han hva han har gjort. Han har ikke tatt feil.

I Lukas 11, 52 leser vi om «Kunnskapens nøkkel.» De lovkyndige hadde tatt denne nøkkel til seg. Selv hadde de ikke benyttet seg av denne nøkkel, og andre hadde de hindret. Også kunnskapen om Kristus er en nøkkel, og ved hjelp av denne nøkkel kan vi låse oss ut av alle vanskeligheter og inn i liv og lykke. Men tenk å ha fått denne nøkkel i sin hånd uten å benytte den! De fem dårlige jomfruer hadde også fått utlevert denne nøkkel, men de ble stående tilbake med nøkkelen i hånden. De hadde kunnskap om hvordan de skulle samle olje på kannen, men de hadde ikke benyttet seg av den. I menigheten har vi fått store muligheter. Men det å ha fått store muligheter er ikke det samme som å ha utnyttet mulighetene. Måtte vi bruke nøkkelen og som Paulus akte alt annet for tap mot kunnskapen om Kristus som er så meget mere verd. Hvilken gru om vi, når Jesus henter sine, skulle bli stående igjen — med nøkkelen i hånden!

Ved kunnskapen om Kristus er det en mengde ting som blir fremmed for en. Barneforlovelser bør være noe fremmed for oss. Likeså verdens moter. Det er noe fremmed som ikke hører med til vårt kongedømme. Det menneskene vanligvis interesserer seg for, ligger så lavt. Det de tenker og sier ligger ofte på et lavt og usselt nivå. I 2. Sam. 23 blir David betegnet som «mannen som høyt var satt.» Fordi han var tro i smått, kunne Gud sette ham høyt. Dette er kongeveien. Ved troskap i det små, blir en satt over meget i all evighet. Hvor herlig det er med slike som høyt er satt i sin ungdom, høyt satt i sin ånd. Slike som ikke taler hva som helst med sin tunge, men hvis tale er verdig og tekkelig. Slike som er påpasselige med å gjøre rettferdighet og som er nøyaktig med å holde hva de lover.

Gud vil gjøre oss til åndelige personer som kan drives av Guds Ånd. En kan ikke lære å drives av Ånden hvis en ikke først har lært lydighet mot mennesker. Ved å være lydig i sitt hjem vokser en naturlig inn i det å høre og lyde Åndens røst i sitt indre. En kan heller ikke bli åndelig om en ikke har lært å være lydig mot brødrene som Gud har satt til tjeneste i menigheten.

«For hvem vil forakte den ringe begynnelses dag?» Sak. 4, 10. «For alle Kristi etterfølgere har det vært en ringe begynnelsens dag. Det begynner så ringe, men det som er så veldig stort, er at det har begynt. Hold ut i den tiden da alt synes så ringe. Det liv du lengter etter skal bli ditt. Mange er takknemlige idag for at de holdt ut i den vanskelige tiden. Hold ut! Det rette alvor er det alvor som må til for å bli frelst. Hvis mørke og håpløshet siver inn over ens liv, da har en ikke det rette alvor.

Menneskene har på grunn av fallet fått en helt feil forståelse. Lov og bud forbindes gjerne med trelldom og tvang. Dette er helt feil. Lov og bud og frihet hører sammen, og lovløshet og trelldom hører sammen. Sola, månen og stjernene sirkulerer fritt. Men denne frihet skyldes de lover som er satt for dem. De har en bane, og hadde de ikke hatt det, var det blitt kaos. «Men før troen kom, ble vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulle åpenbares.» Gal. 3, 23. Mange barn og unge er i varetekt ved de bud foreldrene gir dem. Men når en kommer til troen, og forstår at budet er en velsignelse, da kommer en i frihet. Da kommer en inn i sin bane. Av Rom. 8, 4 forstår vi at Guds vilje med oss er at lovens krav skal bli oppfylt i oss. Dette står som en forjettelse, et løfte. Og den som er interessert i å døde begjæret, han ser denne forjettelse og er kommet inn i en velsignet bane. Han skuer inn i frihetens fullkomne lov og er salig i sin gjerning.

Ja, dette var et utdrag av en rekke brødres vidnesbyrd på dette velsignede ungdomsstevnet. En stor skare unge ble omvendt til Gud på stevnet, til stor glede for mange foreldre. Disse unge ble særlig formant til å skille seg helt fra verden og til å heise flagget til topps i sine omgivelser. Må Gud velsigne enhver i denne vanskelige tid!

Et samvær for unge brødre fulgte så etter stevnet. Der var det også et mektig åndelig innhold. Ikke minst bør vi merke oss den formaning som ble gitt til å lese og høre Guds ord alene med den tanke å gjøre deretter. Så skal Gud sørge for å sette oss til den tjeneste som passer for oss.

Et møte ble som et stormangrep mot «selv-slekten»: Selviskhet, selvhevdelse, selvklokskap, selvbevissthet, selvrådighet osv. Ja, måtte denne uhyggelige «slekt» bli helt utryddet i våre liv!

Et av spørsmålene som ble stilt under brødresamværet var dette: «Hva gjør en Herrens tjener?» — Svaret bør bite seg grundig fast i enhver som vil være Guds tjener på jord: «Han tjener.»