En stille og saktmodig ånd

En stille og saktmodig ånd

Moses var en meget saktmodig mann, mere enn alle mennesker på jorden! 4. Mos. 12, 3.

En kvinnes sanne prydelse er en stille og saktmodig ånd. Denne pryd er så kledelig i Guds øyne. Den passer henne så godt. Det er så sømmelig, også i mennenes øyne. Og de blir så fort trett av det motsatte, for det kler dem så dårlig.

Det er også meget kledelig for menn, især på motgangens dag! «Han leder de saktmodige i det som rett er.» Salme 25, 9. De andre får han ikke ledet, for de vet alt så godt selv, og er så urolige, og buldrer og prater så de ikke er istand til å høre Guds røst og veiledning. «Gud pryder de saktmodige med frelse.» Salme 149, 4. De andre pryder seg selv med det motsatte av frelse, f. eks. med klær, selvklokskap og skryt! —

«Et saktmodig hjerte er legemets liv, Ord. 14, 30, men hissighet er råttenhet i benene.» Saktmodigheten befordrer altså legemets sunnhet, mens det motsatte skader kroppen, foruten at det skader ens hjerte, ånd og sinn.

«Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet», sa Jesus om seg selv. Matt. 11, 29. Og så formante han til å lære dette av ham. Hvorledes er det gått med dette, min kjære venn?

Stille og ydmyk hører sammen. Meget bulder og snakk hører sammen med selvklokskap, innbilskhet, hovmot, egenrådighet samt lyst til å herske og regjere. En tilsynsmann eller forstander skal være saktmodig. 1. Tim. 3, 3. Alle de andre skal frelses til å bli det, bl. a. ved hans tjeneste, samt ved hans forbillede som jo vil styrke dem i troen på å nå det. —

De aller fleste troende mennesker er dessverre fulle av det stikk motsatte av det de burde være fylt med. De har en usigelig mengde av alt det som de innbiller seg å vite, en mangfoldig egenvilje og egenrådighet, påståelighet, kritikk og motsigelse, ja i en slik mengde at det presser på innenifra så det formelig flommer ut rett som det er!

Gid de alle ville omvende seg fra alt dette og så skynde seg med å få lært saktmodighet og ydmykhet av Jesus Kristus! Ja, måtte dette skje snarest!!! —

Både brødre og søstre bør fordype seg i 1. Pet. 3, 4—7! Lydighet og underordnelse er ikke bare noe vi må gjøre, men det er i høy grad en direkte nådig hjelp til å få lært saktmodighet og ydmykhet.

Når man skal være lydig og underordne seg, trenger man å bruke både hjerte, armer, ben og rygg, mens munnen helt kan hvile inntil lydigheten og underordnelsen er fullført. Så får man jo god bruk for munnen til å uttrykke sin glede og takknemlighet og annet som ikke i minste måte strider mot saktmodighetens og ydmykhetens lover!!! — — —

«Eders saktmodighet bli vitterlig (åpenbar) for alle mennesker! Herren er nær.» Fil. 4, 5. Hva er grunnen til at saktmodigheten ikke er tilstede på motgangens dag, eller når man er opptatt med dagliglivets bagateller? Det kommer av at Herren ikke er sådanne personer nær! De er i sannhet langt borte fra Guds åsyn, meget lenger borte enn de selv vet eller tror, de som ellers synes å vite så meget, så meget! Det er meget lettfattelig at man blir adskillig mer forsiktig og varsom, ikke så frekk eller dristig om man hadde Gud for øye. —

«Være milde, og vise all saktmodighet mot alle mennesker.» Tit. 3, 2. Dette er jo en overstadig sterk formaning til å være stille, og atter stille! Men man er jo ikke stille når man jubler og priser Gud av hjertens lyst, og når man roper til Gud med høye skrik, slik som det står om Jesus i Hebr. 5, eller når han på høytiden ropte ut, Joh. 7, 37, eller når man taler Guds ord i ånd og sannhet, og svinger det sverd som kløver sjel og ånd, ledemot og marg og dømmer hjertets skjulte tanker og råd!

Det er i det åndelige som i det naturlige: hvert til sitt bruk.

Men når man blir bestjålet, snytt og forurettet, motsagt og ærekrenket, og når det på hvilken som helst måte går en hårdt imot, hvor passende, kledelig, fagert og yndig det da er å stå der stille og mild og god, og uttenke noe godt mot den som er ond. Da har man i sannhet himlen på jorden, d.v.s. himlen i sitt bryst. Høylovet være Herren! — — —

Gid alle og enhver ville omvende seg fra sin bærme og skynde seg med å få lært av Jesus Kristus! Når det på prøvens dag er blikk stille, ja havblikk i ens indre, i hjertets dyp, ja da blir det også synlig på overflaten, for hver den som er tilstede. Da kan jo enhver stakkar forstå at ens rike ikke er av denne verden. Og det er jo absolutt meningen at enhver tvil på dette skal utryddes.

Det er kolossalt for noen hissigpropper de fleste er! Og når man omsider er blitt grundig frelst fra all ens bærme, da er det også kolossalt hvor mild og stille og saktmodig man er blitt. — Da er man i sannhet i en betraktelig grad gått inn til Hans hvile. —

«Han vise ved god ferd (oppførsel) sine gjerninger i visdoms saktmodighet!» Jak. 3, 13. Saktmodigheten hører altså visdommen til og den har man vanligvis ikke noe større av før på sitt siste, og knapt nok da i mange tilfeller. At man trass i dette faktum innbiller seg å ha megen visdom, forverrer jo bare saken.

På grunn av den manglende visdom, er det da også mangel på saktmodighet på motgangens dag. Dette passer fullkomment sammen med disse ord: «for vreden (irritasjonen) bor i dårers barm.» Pred. 7, 9.

Men mildheten og saktmodigheten bor og trives i de vises barm. — Halleluja!

Motsetningene til saktmodigheten heter: vrede, hissighet, raseri, irritasjon, uro, bulder og bråk, skrik, spott, hån, avind, misunnelse, bekymring, trette, diskusjon, ærgjerrighet, selvklokskap, oppblåsthet, egen styrke, tomt snakk, snakkesalighet, skravl, utålmodighet, ufordragelighet, misnøye, beklagelse, skryt, innbilskhet, æresyke, prekesyke, herskesyke, vold, voldsomhet, ufredsommelighet, hevn, bitterhet, mistenksomhet, kritikk, baktalelse, dømmesyke, fornærmelse, anstøt, ergrelse, spydighet m. m.

Hvor trøstefullt og håpefullt at det ikke nødvendigvis behøver å ta så lang tid å bli kvitt all denne bærme som det dessverre så ofte har tatt!

Må det lykkes fullt ut for enhver som leser dette, og for mange flere.