Den aller største trøst!

Den aller største trøst!

Den finner vi i Hebr. 4, 15: Vår store yppersteprest, Jesus, har medynk med våre skrøpeligheter eller svakheter! Han ynkes over oss, over våre jammerlige svakheter! Han har inderlig medfølelse med oss, vi som er så svake som et aspeløv, og dog er kalt til å gjøre Guds vilje i alle deler, slik som den blir gjort i himmelen, altså til fullkommenhet. Ja, det skal noe til å nå noe så stort og opphøyet for oss som av naturen er så ynkverdige. —

Og denne medynk eller medfølelse som Jesus har med oss, den ervervet han seg fullt ut i sitt kjøds dager. Da fikk han erfaring for hvor vanskelig det er for slike som har kjød og blod som oss. Apostelen Peter har også et kraftig uttrykk for dette: «Blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» 1. Pet. 4, 18. Ja, Jesus fikk nok en dypere forståelse av dette når han i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembar bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden.

Han har ikke glemt dette. Just derfor går han, i medlidenhet, i forbønn for oss. Han blir nok bønnhørt nå også! Ære være hans store og herlige navn!

Når det var så vanskelig for Jesus som aldri gjorde synd, hvor meget mere er det ikke vanskelig for oss som har gjort så usigelig meget synd?! —

For det er selvfølgelig at vi ved all den synd vi har gjort, er blitt adskillig avsvekket.

Og trass i all denne svakhet, er Guds nåde og kraft og bearbeidelse, og Jesu Kristi medynk og forbønn så stor og virkningsfull at det skal lykkes fullt ut å elske Gud så høyt at vi formår å holde hans bud!

I Jesu medynk og medlidenhet med oss, kan vi forstå at han f. eks. tenker slik: «Stakkars, det er jo så vanskelig for dem, jeg kommer mitt kjøds dager ihu, jeg må nok be inderlig og iherdig for dem, slik at det kan lykkes fullt ut, så jeg snart kan få dem som min brud. — — —»

All denne sanne og herlige trøst, er ved ettertanke også sterkt ansporende, for — når Han har slik vel begrunnet medynk med oss, så er det jo totalt meningsløst om ikke vi har medynk, medfølelse, fordragsomhet og langmodighet med hverandre!

Å betenke Jesu medynk med meg, styrker meg kraftig til å være overbærende med andre. — Da blir jeg forståelsesfull.

Høylovet være Herren, vår medynksfulle yppersteprest!!!

Når vi er kommet igjennom til en levende tro på et alltid seirende liv, da er vi jo ikke så jammerlig svake lenger, slik som vi var før, selv om vi i noe monn fremdeles er svake. Det høres jo ikke så ynkverdig svakt ut, når det f. eks. står skrevet: «Bli sterke i Herren, og i hans veldes kraft!» Ef. 6, 10. På svensk «. . . og i hans veldige kraft!» På fransk: «ved hans alt-formående kraft!»

Ja, da må det lykkes! Halleluja!!!

Slik ender det altså med de forhenværende ynkverdige stakkarene. — — —

Hva tykkes deg om vår yppersteprest?!

Eders Ham beundrende medbroder,