Stevnereferat: Påske 1968

Utdrag fra påskestevnet

Etter den ekstra velsignede og innholdsrike festen for br. Aslaksen langfredag, fortsatte vi med møter lørdag, søndag og mandag form.

Lørdag form. takket br. Aslaksen vennene for den store kjærlighet som var vist ham og talte om kjærligheten. Det herligste som finnes er å få Kristi kjærlighet utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, Rom. 5, 5, slik at kjærligheten er levende og varm i ekteskapet, i broderskapet og utover til alle mennesker. Når en da også blir elsket igjen i et herlig broderskap, så kan man si: «Stille, hva ønsker du mer.»

Hvor uhyggelig det er når man ikke kan tåle og fordra hverandre. En jødisk broder som var iblant oss for første gang, sa at de fleste kristne i dag var kjøleskapskristne som utstrålet kulde. Han uttalte sin takknemlighet forat han under stevnedagen iblant oss hadde møtt kjærlighetens varme og godhet.

Det sies om apostelen Johannes at da han var gammel og skrøpelig og ikke lenger kunne gå, så bar de ham til møtene, og han sa da de få ord som han mente var aller viktigst: «Mine barn elsk hverandre!»

Kjærlighetens Ånd forener oss i et velsignet Åndens samfunn hvor all egoisme, og de sterke og stive egenviljer med så mange meninger, blir bragt i Kristi død. I en og samme Ånd kan vi tjene hverandre som lemmer i et og samme legeme med Kristus som hode, hvorfra den gode ledelse kommer.

«For Kristi kjærlighet tvinger oss», skriver Paulus i 2. Kor. 5, 14. Dersom ikke kjærligheten driver oss, så er egoismen den drivende kraft i våre liv.

Kjærligheten har en veldig bæreevne. Den elsker først, den utholder og tåler alt og faller aldri bort. Den lever for andre og viker ikke unna for offer. De fleste går forbi tjenester som krever offer. I kjærlighetens Ånd blir man som en løve i det å tjene de andre til gagn og glede.

En mann så en pike bære noe på ryggen oppover en bakke. Det er vel tungt å bære, sa han. «Tungt å bære, det er jo min bror!» sa piken. Ja, slik blir det i kjærlighetens Ånd, men har man ikke den, taper man fort motet og gir opp.

«For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud, og hans bud er ikke tunge.» 1. Joh. 5, 3. Budet er at vi bl. a. skal elske hverandre og bære hverandres byrder.

Vi må tåle mye her i verden, men har vi Kristi kjærlighet, så tåler vi alt. Han vet nemlig hvor mye vi kan tåle og lar oss ikke bli fristet og prøvd over evne. 1. Kor. 10, 13.

Kjærligheten er alltid på den riktige siden i alle avgjørelser mellom ondt og godt, og ut fra den strømmer det lovprisning og takksigelse. — Det er godt å elske når en blir elsket igjen, men det store er å kunne elske når man blir hatet. Vi skal bli i Guds kjærlighet til alle mennesker om de er aldri så onde. Stakkars mennesker, de har det vondt i sine synder. La oss ikke legge stener til deres byrde. — Vi står i gjeld til alle mennesker, og til dem vi står i gjeld, har vi intet å kreve.

«Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet, kappes om å hedre hverandre!» Rom. 12, 10. Med Kristi kjærlighet brennende i hjertet er det ingen sak å være med i dette kappløp, men ellers blir det tungt og besværlig.

«Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet.» 1. Pet. 1, 22. Det er bare de som er med i denne renselse som får samfunn med hverandre, og samfunnet utdypes ved stadig dypere renselse.

I den siste tid skal menneskene ha gudfryktighets skinn, men fornekte dens kraft. 2. Tim. 3, 1—5. Det følger stor kraft med et gudfryktig liv. «Har man ikke gudsfrykten, har man heller ikke kraften, men bare talemåter, et ytre skinn som er en vederstyggelighet for Gud. Det er sjelden å høre idag en forkynnelse om å få del i guddommelig natur. Uten denne vekst og forvandling til guddommelig natur, blir alt bare menneskeverk. Man leker menighet med innsettelse av eldste osv. ved flertallssystem.

En må vokse seg frem til å bli apostel, profet, hyrde, lærer, eldste og forstander. En vokser seg frem til gjerningen slik at ingen gudfryktig er i tvil om hvem det er. Menigheten er kommet istand ved tro, ikke ved menneskelig organisasjon.

Det har vært en veldig kamp i åndeverdenen for å få frem menigheten slik at det nå er fred, enhet og velsignelse. — Stort er det å være tro under vanærens dekke. Det var ved tro Noah bygget arken. Han forsto ingen ting med sin forstand. Slik var det med Abraham og alle som har trodd. Det er ved tro vi oppnår løftene.

Så fort noen vil begynne å leve gudfryktig og holde Jesu bud, får de advarsler fra alle slags skjøgepredikanter: «Du skal vel ikke hjelpe Gud med frelsen?» «Du vil vel ikke begynne å trelle?» De lever selv i falsk frihet og i et tykt religiøst mørke.

I fransk oversettelse av 2. Tim. 4, 1 står det: «Jeg besverger deg ved ham som dømmer levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike: Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!»

Vi er så forkomne at vi trenger så overmåte sterke ord. Han fant det nødvendig å bruke så sterke ord som: «Jeg besverger.» Vi forstår da at det som kommer etter, er overmåte viktig: «Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide.» Forkynn ordet i all troskap så det gnistrer! «Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet, forbannet være den som holder sitt sverd fra blod.» Jer. 48, 10. Vi skal overbevise og irettesette. Det er ytterst sjelden å bli irettesatt. Vi skal formane med all langmodighet og lære. Alle anledninger i tide og utide skal benyttes.

«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunde lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr.» Vers 3 og 4. Det motsatte av sannheten er eventyr og fabler. Man fabler om at alle troende blir med av bruden og blir med i tusenårsriket osv.

Vi har kanskje arbeidet på vår frelse, men har det vært med frykt og beven? Fil. 2, 12. Vekk med alle syndens flekker. Vi skal fremstilles uten flekk og lyte. Det må bli en radikal forandring og forvandling slik at vi ikke står i samme stilling måned etter måned og år etter år. —

Dersom vi ikke holder vår tunge i tømme, er vår gudstjeneste forgjeves. Jakob 1, 26. Det tales om så mye som ikke skulle vært talt. Våre ord må bli stående. Tungen skal være et redskap, et våpen i Guds hånd under full kontroll. Et ord talt i ubetenksomhet er som et vådeskudd. Etter møter kan man kritisere og degradere gudfryktige brødre og søstre. Vi bør refse tom og vanhellig tale.

«I er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til eder.» Joh. 15, 3. Ja så stor kraft var det i de rene og sanne ord Jesus talte. Slik blir man også renset ved de gudfryktiges tale fra løgn, urettferdighet, motløshet osv.

Alt går etter lover, og en av dem er ydmykhetens lov. Gud står de stolte imot. Han er motstander av alle som har store tanker om seg selv. De ydmyke får nåde, og jo mere ydmyke vi er, jo mere nåde får vi. Den såre vise Paulus sier: «For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis.» 1. Kor. 13, 9. Hvor mye skjønner da vi? Vi skjønner omtrent ingen ting. Er vi ydmyke, så vil de vi omgås også merke denne ydmykhet. Det er sjelden å høre: «Jeg vet ikke», «jeg forstår ikke.» Paulus hadde ringe tanker om seg selv, derfor fikk han veldig stor nåde. I denne ringhet og skrøpelighet åpenbarte Gud sin store kraft.

Når man i Guds lys får se sin dårskap ved det man har tenkt, sakt, ment og påstått, så er det godt å si som Job: «Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» Job. 42, 5—6. Ut fra en slik erkjennelse kan Gud skape noe nytt.

Er det noe vi ikke er sikker på, så kan vi si: Det har jeg ikke noe greie på, men det vet jeg at jeg har gått over fra døden til livet, fordi jeg elsker brødrene. 1. Joh. 3, 14. Det og det vet jeg ikke, men det vet jeg, og så kan vi komme med det gode og oppbyggelige som er blitt levende og sant for oss i Skriften. Her skal vi være klippefaste i troen.

Timoteus var en helhjertet Guds mann som ikke søkte sitt eget. Det var den beste medarbeider Paulus hadde. Mange ville ta anstøt om de ble formant til å fly pengekjærhet, gi akt på seg selv og på læren osv. Men Timoteus var ydmyk og tok imot alle disse formaninger. Paulus og Timoteus hadde samfunn med hverandre i åndens fattigdom.