En mester til å hjelpe!

En mester til å hjelpe!

«Hvem er han som kommer fra Edom i røde klær fra Bosra, så prektig i sin kledning, kneisende i sin store kraft? Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse.» Es. 63, 1. På tysk står det at han er en mester til å hjelpe.

Jesus, den store og gode mester, står alltid rede til å hjelpe oss. De fleste regner med at han alltid er rede til å tilgi oss våre synder og at vi kan komme til ham når vi er syke eller i andre vanskeligheter. Men når det gjelder den egentlige hjelp som den store og gode mester vil gi oss, så står han der omtrent alene. Jo dyktigere en professor er, jo vanskeligere er det for ham å finne elever som han kan hjelpe frem til den forståelse og visdom han selv har.

Det var mange som fulgte Jesus på grunn av de tegn og under han gjorde, men få ble hans trofaste disipler som ville lære å bli som sin mester. Disse lot seg frelse og lot seg hjelpe helt frem til Faderens trone. Paulus var kommet langt i denne disippelskole, men han jaget frem mot målet, og det var å bli lik sin himmelske mester i alle ting.

Jesus taler til sine disipler om rettferdighet, og vil vi av hele hjertet bort fra enhver urettferdighet i smått og stort, så skal vi erfare at han er mektig til å frelse og en mester til å hjelpe oss.

Det er bare de som er fattige i Ånden, de som hungrer og tørster etter rettferdighet, og som sørger over seg selv, som kan bli hjulpet fremover i disippelskolen på den nye og levende vei.

De fleste kjenner ingen alvorlig nød over sin synd. De tar det ikke så nøye med litt urettferdighet, med usannferdig og unøyaktig tale, enda det står at da er vår gudsdyrkelse forgjeves. Jak. 1, 26. Man regner med tilgivelse men ikke hjelp til seier over synden. Merker vi at noe av syndens vesen har makt over oss, f. eks. vrede, bitterhet, bekymring og motløshet, så må vi jo kjenne stor nød, slik at det blir liv om å gjøre å få seier. Vi må også til enhver tid ha nød i våre hjerter over at vi ikke er som vår mester. Ved denne åndens fattigdom får vi stadig mere del i himlenes rike. Matt. 5, 3.

«For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2, 18.

Det er ikke synd å bli fristet, men det er i fristelsene som nødropene må komme til ham som er en mester til å hjelpe. Han har selv vært fristet, men han søkte alltid hjelp hos sin himmelske Far slik at det aldri ble synd i en fristelse eller prøve. Hadde han gitt etter for fristelsen en eneste gang, så hadde djevelen hatt del i ham, og døden hadde hatt makt over ham som over alle andre. I hans hjerte var det nødrop: «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» Hebr. 5, 7—9.

Denne helhjertede kamp med sterkt skrik og tårer, bønner og nødrop, var en kamp for å redde oss alle fra evig død og undergang. — Hvor stor og herlig blir da ikke vår himmelske mester. Han seiret! Døden og dødsriket kunne ikke holde ham. Seieren ble vunnet ved lydighet og troskap i alle livets fristelser, og han er opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Er vi ulydige og gjenstridige kan han hverken hjelpe oss eller frelse oss.

Selverkjennelse, fattigdom i ånden og lydighet er veien frem til all Guds herlighet. Har vi lært lydighet mot Kristi bud, så har vi lært noe langt mere verdifullt enn de kan gi ved alle slags skoler og universiteter på jorden. I disippelskapets høyskole gjelder ikke menneskelig begavelse, men lydighet og troskap! Denne store og gode mester fortjener at vi elsker ham og lyder ham. La han ikke stå der forgjeves med all sin frelse og hjelp.

Vi blir også sanne hjelpere og så langt vi selv har latt oss hjelpe og veilede. Det er et overmåte stort behov for slike personer over alt. De er de mest nyttige personer på jorden. De har ingen krav, men tjener, hjelper og gir! De lar seg hjelpe for å kunne hjelpe!

«Herren er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse.» Salme 118, 14. I vår tjeneste for å hjelpe andre må vi ikke glemme at Herren også er vår lovsang. Det sømmer seg for oss å lovsynge, ære og prise hans navn for all hans godhet og hjelp. Ved troen på denne hjelp kan vi glede oss i allehånde fristelser og gå fremtiden lyst imøte!