Sjelens frelse

Sjelens frelse

I Jakob 1, 21 står det at Ordet er mektig til å frelse sjelen. Men det skjer ikke uten videre. Først må all ondskap avlegges, forat Ordet i saktmodighet kan mottas. For noen var Ordet til ingen nytte. Hebr. 4, 2. Det var ikke vekstmulighet. Hvis en er jordisk sinnet istedenfor å ha sin hu til det himmelske, blir det ingen frelse for sjelen. Ordet blir snappet opp lenge før det får bære fullmoden frukt. Luk. 8, 12—14.

Det er om å gjøre at Guds ord blir oss til nytte, at det får frelse sjelen, det urolige og følelsesbetonte. Hebr. 12, 1 er en prøve på om sjelen er frelst. En leser om at synden og alt som tynger, skal avlegges og om å løpe, men når en ikke gjør det, da er det bare kunnskaps tro, uten gjerninger, og den tro er død.

Det er når en i tålmodighet løper i den kamp som er oss foresatt, at sjelen blir frelst. Da kan en i den største sorg og skuffelse, ikke bli bitter, men ta imot trøst av Gud. En gleder seg og ser Guds godhet i alt som hender.

Kunnskaps tro på Hebr. 12, 1 holder ikke på prøvens dag. Syndens tyngsler henger ved, og en kan ikke seire. Det som ved tro skulle vært avlagt for bestandig, henger ved som spedalskheten hos Gehasi, 2. Kong. 5, 27, og som skyggen følger mennesket.

Moses førte Israel gjennom det røde hav i tro, han fryktet ikke, men holdt ut som om han så den usynlige. Det er et slikt standpunkt og en fasthet i troen en må innta om det skal lykkes. Da egypterne «prøvde», druknet de alle sammen.

Det er Ordet som frelser sjelen, når det inntas et fast standpunkt, så det blir gjennomført. Luk. 13, 24. Så lenge Ordet bare er «hos sjelen», så er det ingen lidelse og ingen frelse. Det må gjennom sjelen, Hebr. 4, 12. Når Ordet kløver sjel og ånd da får en del i de samme lidelser som brødrene i verden. 1. Pet. 5, 9. Det å bli tilgitt all synd og misgjerning er noe uendelig stort, men gjennom renselse og lydighet å frelse sjelen er enda større. La oss derfor ta imot Ordet med saktmodighet og holde det fast i et godt og vakkert hjerte. Luk. 8, 15.