Jeg står i gjeld

Jeg står i gjeld

«Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og uvise.» Rom. 1, 14.

Dette er altså den Gud velbehagelige måte å ha det på: Erkjenne seg å være i gjeld til alle, og å oppføre seg i samsvar med denne bekjennelse. Og det er jo dette siste som er selve saken.

Vi kan lære av Paulus, som her avlegger denne bekjennelse. Han sier i vers 5: «. . . ved hvem vi fikk nåde og apostelembede . . .» Først nåde, så embede. Og nåde er — enten vi tenker på nåde til tilgivelse eller nåde til seier over synd — i alle fall nåde, dvs. den er uforskyldt. Når det er tale om nåde eller miskunn, så er det alltid underforstått at en ikke har fortjent det. En får det motsatte av det en har fortjent. Således anså altså Paulus sitt apostelembede. Det var en tjeneste han ikke hadde fortjent å utføre. I stedet for å tenke som så at denne og hin ikke har fortjent å bli betjent, så var hans innstilling denne: Jeg har ikke fortjent den nåde å tjene dem. Tenk, hvilken himmelvid forskjell i måten å tjene på! For dette må nødvendigvis ha en kolossal innvirkning på måten å ta det på.

I Hebr. 4, 16 leser vi: «La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» Det er miskunn og nåde vi trenger. Men erkjenner vi oss i sannhet å ha et slikt behov? Og i hvilken grad kan dette merkes på vår holdning overfor våre medmennesker? Det er vel helst det siste som er den pålitelige målestokk på om vi virkelig erkjenner dette vårt sanne behov.

Det er mangen oppførsel, mangen måte å ta det på og mangt et ord som ikke vidner om denne innstilling: «Jeg står i gjeld». Det er mangen adferd som ikke tyder på at en anser seg så svært i behov av miskunn. — La oss ransake oss. Og er vi oppriktige, vil vi lett forstå hvilken oppførsel, hvilken måte å ta det på og hvilke ord som står i samsvar med en slik bekjennelse. Og Gud vil gi oss miskunn og vi vil finne nåde til hjelp i rette tid.