Å bekjenne seg som utlending

Å bekjenne seg som utlending

«Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss fordi den ikke kjenner ham.» 1. Joh. 3, 1.

Ja, hvem kan vel se den store kjærlighet Faderen har vist oss, at vi er Guds barn? Ser en noe av den kjærligheten, da forakter man verden og blir foraktet av verden.

«Ved tro oppholdt han seg som utlending i det lovede land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte, for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.» Hebr. 11, 9—10.

Han bodde ikke i telt fordi det var moderne. Nei, de rike og mektige hadde noe ganske annet å bo i. Han bodde i telt for å vidne om at han var utlending og ventet på den stad som Gud er byggmester og skaper til. Slik gjorde de gamle hellige. De benyttet anledningen til å vidne om at de var utlendinger. De skammet seg ikke for sin tro.

Da Jakob ble fremstilt for Farao, benyttet han anledningen til å vidne: «Min utlendighets år er hundre og tretti år, få og onde har mine leveår vært, og de har ikke nådd mine fedres leveår i deres utlendighets tid.» 1. Mos. 47, 9.

Det blir noe helt annet enn å være redd for å bli utskilt og få vanære fra verden. De bekjente det ikke med ord bare, men også ved måten å bo på. Det står at vi skal holde fast ved bekjennelsen av vårt håp. Hebr. 10, 23.

«I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt, men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland.» Hebr. 11, 13—14.

Ved å ta avstand fra det moderne, får en anledning til å vidne, da særlig ved måten en kler seg på, og når en bygger hus. De som er under loven, hører budet: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn.» Når slike da skal kle seg eller bygge hus, så tenker de på hva andre syns, og så forsøker de å balansere på grensen av hva de syns kan kalles kristelig.

De som er født på ny, derimot, de prøver hva som er Guds vilje: «Det gode og velbehagelige og fullkomne!» De ser hvor stor kjærlighet som er bevist dem ved at de er Guds barn. De har forakt for verden. Slike er ikke lenger under loven. De er frigjort og har ikke noe problem med det moderne. De benytter anledningene til å kle seg motsatt, for å vidne om at de ikke hører denne verden til. De viser sin forakt for det verdslige. De «gir dermed tilkjenne at de søker et fedreland», og at de stunder etter det himmelske. Da er det også mening i å tale om tegnene for Jesu komme, og de kan glede seg. De er et lys for verden. Matt. 5, 14.