Hvorledes man bør ferdes i menigheten

Menigheten vokser nå til, og det viser seg hvor vanskelig det er å ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvold. 1. Tim. 3, 15.

Især stilles det store krav til menighetstjenerne. De skal være verdige, ikke tvetungede, ikke tilbøyelig til megen vin, ikke lystne etter ussel vinning.

Tenk bare på dette at de skal være verdige. Hvor meget ligger ikke i dette lille ord. De skal ikke være tvetungede. D.v.s. man skal kunne stole på hva de sier. Det tilhører forøvrig verdighet ikke å være tvetunget. I sydlandene hvor det brukes vin til maten, kunne det hende at noen ble tilbøyelige til megen vin. Dette passer ikke for en verdig menighetstjener, som bør kunne styre sine tilbøyeligheter i alle retninger.

Han skal ikke være lysten etter ussel vinning. Hvor mange ødelegger ikke seg selv i denne last, som i verden ikke ansees som en last, men heller som en ære. Lysten etter ussel vinning opptar all tiden, så man neppe får anledning til å grunde i Herrens lov. Sirak sier at visdom fåes ved beleilig fritid. Hvorledes kan den bli vis, som har det travelt med sin jordiske gjerning natt som dag. Han skal ikke adspørres i porten, ei heller i de vises råd.

De skal ha troens hemmelighet i en ren samvittighet. Det vil ikke si mindre enn at de skal ha en indre overbevisning om at alt hva de sier og gjør er rett for Guds åsyn. Det ligger meget gjemt i dette lille vers. Skal samvittigheten bevares ren i tjenesten, må man være forberedt på å kunne lide ondt. En må venne seg til å anse Kristi vanære for heder og anseelse. Det onde kan ikke overvinnes av det onde, men det kan overvinnes av det gode. En djevel kan ikke utdrive en djevel.

Det er ikke nok for en menighetstjener at lærdomsformen er riktig. Også om fariseerne kunne Jesus si at man skulle gjøre hva de sa, men ikke gjøre etter deres gjerninger. Paulus roser Timoteus, fordi han hadde etterfulgt ham i lære, d.v.s. han hadde etterfulgt læren, han hadde vandret i den. På den måten lærte han å kjenne den lærdom som var av Gud. 2. Tim. 3, 10. Derfor tilføyer han: «Min ferd.» Følger vi læren, så blir det en apostolisk ferd i menigheten. «Du har etterfulgt mitt forsett.» Hvilke edle motiver hadde ikke Paulus, og disse hadde Timoteus etterfulgt. Vi kan av dette skjønne hvor nøye apostelen fulgte med i alt.

«Du har etterfulgt min tro.» Hvor urokkelig inntil døden var ikke apostelens tro og hvor faste og stålsatte ble ikke alle hans gjerninger i denne tro. Hvilken fasthet kom det ikke frem under hans ferd i menigheten. Hvor stort var ikke Guds velbehag over det hele.

«Du har etterfulgt min langmodighet, min kjærlighet, min tålmodighet.» Hvem kan si seg ren i dette? Hvem kan si: Jeg har etterfulgt apostelen i langmodighet, kjærlighet og tålmod? Det kreves meget av en Herrens tjener i hans ferd i den levende Guds menighet. Kjærligheten er langmodig, den tåler alt. Elsker vi Guds menighet, da tåler vi alt for dens trivsels skyld. Kjærligheten håper alt. Man håper å få noe ut av den mest vrangvillige og forkrøplede. Av den grunn kan man vise tålmod og langmodighet. Setter man hardt mot hardt og stiller krav om lydighet, fordi man er en tjener, da blir man nærmest en herre og hersker. Ikke ad den vei skal man ferdes i Guds hus, men således at man blir mønster for hjorden. 1. Pet. 5, 3.

«Du har etterfulgt meg i forfølgelser og lidelser.» Hvilket guddommelig liv medfører ikke denne ferd. Hvor skulle ikke menighetene blomstre og trives om dette guddommelige sinnelag fikk råde. Når menighetstjenerne går frem etter denne rettesnor, da vil de ganske naturlig bli aktet og æret innen menigheten. Det gode forhold må først utvises fra menighetstjenernes side, så vil de bli mønster, og hele menigheten vil følge etter på en ganske naturlig og liketil måte. Vi ser av Israels historie at var kongene ugudelige, så dro de folket etter seg, men var de gudfryktige, så dro de hele folket i samme retning.

Menighetstjenerne skal først prøves om de er tro, deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige. En kan ikke betrakte en yngre bror som menighetstjener i bibelsk forstand, fordi han har talegaver og kan bruke skriftsteder. Han skal først være prøvet, og han skal med troskap ha bestått sin prøve. Det er en feil, når de eldre av vennene — uten å prøve — straks forlater seg på hva en yngre uprøvet Herrens tjener har å påbyde og råde til. Enhver må tenke over og prøve det som sies. Når så enhver lar Kristi fred og kjærlighet råde, da skal det gå godt, enten man står i stilling som Guds medarbeider eller er Guds akerland. (Uttatt av Skj. sk. sept. 1922.)