Liggende etter

Liggende etter

«La oss derfor ta oss i vare for at noen av eder skal synes å være blitt liggende etter, da et løfte om å komme inn til hans hvile ennu er for hånden.»

Alle de som dro ut av Egypten, som var over tyve år, ble liggende etter uten Josva og Kaleb. De døde alle i ørkenen, tross de hadde fått syndenes forlatelse. 4. Mos. 14, 20. Hvorfor kom de ikke inn? De ville ikke tro! Det var når de skulle begynne å kjempe, at de ikke ville tro. De tenkte på seg selv som små gresshopper som skulle seire over de svære kjempene, og på Gud trodde de ikke. Josva og Kaleb trodde på Gud, og de ville kjempe.

Josva fikk ikke ført dem til hvile. Han førte dem inn i landet, men han fikk ikke ført dem til hvile der. Atter igjen var grunnen den at de var ikke tro i kampen mot fienden. Dom. 2, 3—4. De undertrykket fienden og gjorde dem til treller. De lød ikke befalingen om å utrydde dem, og derfor fikk de aldri hvile for dem.

Et av de løfter vi har, er at Jesus skal komme og ta oss til seg. Da skal vi få ro sammen med de hellige «når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler.» 2. Tess. 1, 7. Løftet om å møte Jesus i skyen og så alltid være sammen med ham, er i dypeste forstand å komme inn til hvilen. Alle de som er gått ut av Egypten — har vendt seg bort fra verden — og har opplevd syndenes forlatelse, trenger denne formaning: «La oss derfor ta oss i vare for at noen av eder skal synes å være blitt liggende etter.» De som sier: Herre! Herre! og ikke gjør hans vilje, blir liggende etter.

Hvorfor blir de liggende etter? Jo, det er den samme grunn. De vil ikke kjempe. De har ikke tro til å seire over lyster og begjæringer, og Paulus gjentar en kraftig formaning til galaterne.

Etter å ha nevnt endel kjødets gjerninger fortsetter han: «misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt, om dette sier jeg eder forut, likesom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.» K. 5, 19—21. Når Paulus sier at han har sagt det forut, da tenker han på opprykkelsen. Enda kunne han si det forut, slik at de kunne få seier før Jesus kom. Til og med i dag kan vi si det forut. Du spør hva det må til for å bli med i opprykkelsen? Her har Paulus sagt det tydelig.

Det er bruden som blir opprykket, og hun er arving. Skal vi komme med, må vi komme til hvile. Det må opptas en kamp slik at synden blir beseiret. I dette synes det som om mange er blitt liggende etter. De tror vel på syndenes forlatelse, men ikke på seier. Endel kjemper vel, men de er ikke tro slik at de gjør «motstand like til blodet». Hebr. 12, 4.

«For vi går inn til hvilen vi som er kommet til troen.»

Det er ingen hvile når en ikke har seier over synden. I Gal. 5, 19—21 er det ingen hvile, men når vi kommer inn i v. 22, blir det hvile. Der flyter det med melk og honning. Det er Åndens frukter. «La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, forat ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro.» Paulus sier det slik: «Så død da eders jordiske lemmer, urenhet, ond lyst, brynde og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse, for disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn.» Kol. 3, 5—6.

Når dette blir dødet, da blir det hvile. Ellers blir det ingen hvile. Vi skal opprykkes før vreden kommer over vantroens barn, likesom Noah ble reddet. Derfor må vi komme til seier over de ting som vantroens barn lever i. «Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige.» 1. Mos. 6, 9. Å leve i kjødet er å leve i ørkenen. Å leve i Ånden er å leve i landet.

Se til at du ikke blir liggende etter. Formaningen er gitt deg forut: «Og nå, mine barn, bli i ham, forat vi, når han åpenbares, kan ha frimodighet og ikke bli til skamme for ham ved hans komme!» 1. Joh. 2, 28.