Ta dette formaningens ord vel opp!

Ta dette formaningens ord vel opp!

Vi kjenner det ordspråket som sier: «Godt begynt er halvt fullendt.» Bedre begynnelse enn Hebreerne hadde gjort, er vanskelig å gjøre: «For også fangene hadde I medynk med, og fant eder med glede i at eders gods ble røvet, da I visste at I selv hadde en bedre og blivende eiendom.» K. 10, 32—34.

Slik var deres begynnelse, men fortsetningen var dårlig. De var blitt trege til å høre. Etter tiden skulle de ha vært lærere, men de trengte atter til å høre de første grunner i Guds ord. K. 5, 11—13. Det hadde vært en god begynnelse — en vellykket fødsel — men ingen eller liten vekst. Derfor gir apostelen dem så mange og kraftige formaninger, som vel ikke står i noe annet brev. Mon ikke mange også idag står i det samme forhold, og bør, som hebreerne, bli minnet om de gamle dager, hvor ivrige de da var. Det hjelper ikke å ha vært ivrig, når de ikke er det til enden.

«Derfor må vi så meget mer gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra.» Og så kommer noe som ligner å true: «For dersom det ord som var talt ved engler, stod fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente lønn, hvorledes skal da vi unnfly? osv.» K. 2, 1—3. «Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus.» K. 3. De blir minnet om Israel som gikk ut av Egypten og som Gud harmedes på i 40 år, og han formaner: «Se til, brødre, at det ikke i noen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud, men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke noen av eder skal forherdes ved syndens svik.» Og han fortsetter i k. 4: «La oss derfor ta oss i vare for at noen av eder skal synes å være blitt liggende etter.»

I k. 6 kommer det videre en kraftig formaning til å jage mot det fullkomne, og så igjen noe som ligner å true. Han lar dem forstå at den jord som får Guds velsignelse, og allikevel bærer torner og tistler, er udugelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.

Idet han gir dem denne kraftige advarsel, kaller han dem: «I elskede», og uttaler sin visshet om det som bedre er for dem, enda han taler slik. Han fortsetter igjen likesom truende i k. 10: «For synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mere tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.» Derfor, når det er så alvorlig, formaner han dem til å gi akt på hverandre og oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og det så meget mere som de ser dagen nærmer seg. Deretter kommer k. 12 med veldige formaninger, hvor han minner oss om at hine ikke slapp fri, og at Gud er en fortærende ild, og han sier: «Gi akt på at ikke noen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke noen bitter rot skal vokse opp og volde mén, og mange bli smittet av den, at ikke noen er en horkarl eller en vanhellig som Esau,» osv. Ja, slik er brevet til hebreerne, enda de ikke var falt ifra Gud. Nei, de tjente enda de hellige. K. 6, 10—11. Men de viste ikke den samme iver. De var blitt trege. Det var ikke vekst. Han ber dem å ta dette formaningens ord vel opp, for han hadde skrevet til dem i korthet. Han hadde altså meget mer han ville ha sagt dem.

Det som ovenfor er skrevet, er igjen bare et kort utdrag av det korte formaningens ord til hebreerne. Men her ser vi hvor alvorlig apostelen ser på at det ikke er vekst, og hvor lite det hjelper å trøste seg til det herlige en har opplevet. Det kan i motsetning bli til dom, hvis en ikke fortsetter i samme iver. K. 6, 5—6.

Må vi derfor prøve oss om det er vekst og utvikling, og la dette brevet bli en kraftig oppvekking for oss.