Den tilregnede rettferdighet

Den tilregnede rettferdighet

Når en taler om den tilregnede rettferdighet, tenker en på en synder som tror på forsoningen, og så blir Jesu liv — rettferdighet — tilregnet ham uforskyldt. Det er få som tenker på at Jesu rettferdighet skal bli deres personlige liv, de mener det bare er noe som skal tilregnes dem.

Slik var det ikke med Abraham. «Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.» 1. Mos. 15, 6. Da hadde Gud lovet ham en sønn. Hadde Abram ikke trodd, da hadde han gjort en veldig urettferdighet. Han hadde gjort Gud til en løgner. Men Abram æret Gud som sanndru. Han trodde at Gud ville og kunne gjøre det han hadde lovet. At han trodde det, det ble regnet ham til rettferdighet. Han var altså rettferdig som trodde det. Han trodde at Gud skulle gi ham sønnen. Om han ble gammel og Saras morsliv utdødd, så tvilte han ikke, men ble sterk i troen, for han gav Gud æren. Rom. 4, 19—24. Det beviste Abrahams rettferdighet at han gav Gud all æren.

Dette er skrevet for vår skyld. Hvem er det som holder Gud for sanndru? Gud har også gitt oss syndige mennesker veldige løfter. «Og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, forat I ved dem skulle få del i guddommelig natur». 2. Pet. 1, 3—4. Den som tror at det skal vederfares ham, han holder Gud for sanndru, og det vil bli regnet ham til rettferdighet.

«Eder har han nu forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.» Kol. 1, 22.

Dette er herlige løfter, men hvem tror slik at det blir regnet ham til rettferdighet? Den religiøse masse har mistet troen på Guds sanndruhet — at han skal gjøre dette med dem — at han er mektig til det, så store syndere som de er. Nei, de tror ikke at Gud kan det — er mektig til å gjøre et slikt verk med dem. Så tror de at han bare vil tilregne dem Jesu rettferdighet, uten at det blir oppfylt noen løfter på dem. Det skal bare regnes slik. Er det å gi Gud æren? Er det rettferdig å tro at Gud omgår sine løfter på den måten? Tror du at den troen blir regnet deg til rettferdighet?? Her lever tusener i den forvendte nåde som Judas skriver om i v. 4, og Gud får ikke oppfylt sine løfter på dem.

«Men dersom vi håper det vi ikke ser, da stunder vi etter det med tålmod.» Rom. 8, 25.

Den som ikke stunder etter det, han tror heller ikke. Abraham trodde, og han stundet etter Isak — oppfyllelsen av løftet. Han opplevde det han trodde — han fikk Isak. Abrahams tro etterlot seg fotspor! Rom. 4, 12. Han var lydig da han ble kalt. Hebr. 11, 8.

Vandrer vi i troens lydighet, da er vi Abrahams barn. Da oppnår vi det som er lovet. Gal. 3, 7. Vi får del i guddommelig natur. Vi stunder etter det og flyr fordervelsen i verden, som kommer av lysten. Vi gjør alt uten knurr og tvil, så vi kan bli ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken vi viser oss som lys i verden. Fil. 2, 14—15.

Her ser vi tydelig at det ikke er ment «på liksom» noe som bare skal tilregnes oss, men det skal gå i oppfyllelse på oss i denne verden. Og tror vi på han som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi beder eller forstår, etter den kraft som ter seg virksom i oss, da skal det bli regnet oss til rettferdighet. Ef. 3, 20.