Ta vare på alteret!

Ta vare på alteret!

«Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for seg, for han som dette sies om, hørte til en annen stamme, hvorav ingen har tatt vare på alteret.» Hebr. 7, 12—13.

Det ble en hel omskiftelse av prestedømmet og loven med Jesus. Tok de gudfryktige prester vare på alteret i den gamle pakt etter de lover som var satt for gudstjenesten, så tok Jesus enn mere vare på alteret etter livets Ånds lover.

Gud har alltid fulgt nøye med ved alteret, for der har menneskets sinn blitt åpenbart. Gud opprettholdt sitt samfunn med sine prester og Israel ved alterets ild, når ofrene var rene og alt foregikk etter lovens forskrifter. Mange lurte unna de beste dyr og kom med noen som var halte og blinde, men da møtte de også Guds vrede.

Herren sa til Aron: «Men du og dine sønner skal ta vare på eders prestetjeneste i alt som vedkommer alteret og gjerningen innenfor forhenget, og utføre tjenesten . . .» 4. Mos. 18, 7.

Denne tjeneste var forbilledlig på den skjulte tjeneste vi har ved alteret innenfor forhenget etter livets Ånds lover. Vi har alle et skjult og et åpenbart liv, en skjult og en åpenbar tjeneste. Er vi ikke velbehagelige for Gud i det skjulte, så er vi det heller ikke i det åpenbare. «Jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud», ble det sagt til Sardes-engelen. Det indre liv var utslukket, midt i det han hadde mange gjerninger og hadde navn av å leve.

Alle den nye pakts prester er kommet nær til ved Kristi blod og er kalt til å ta vare på tjenesten ved alteret innenfor forhenget. Er vi tro i denne skjulte tjeneste, vil vi også høre Guds tale til oss, og som et kongelig presteskap, kan vi da forkynne hans dyder som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys. 1. Pet. 2, 9. Dette underfulle lys vil da også alltid brenne i vårt hjertes tempel og vil bevare vårt åndelige øye lyst.

«Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet.» Hebr. 13, 10.

De som tjener ved teltet, er helliget ved Jesu blod. De har syndenes forlatelse og kan være svært virksomme i sin tjeneste for Gud. De er i leiren, men Jesus ble korsfestet utenfor leiren. Der utenfor er alteret reist i Guds helligdom. Der er vanæren men også livet og herligheten. De som er der, har ikke her en blivende stad men søker den tilkommende. Vers 14. De er korsfestet med Kristus, de lever ikke lenger selv, men Kristus lever i dem. De blir mettet ved alteret, likesom Jesus ble det. «Jeg har mat å ete som I ikke vet om,» sa han i Joh. 4, 32—34. Hans mat var å gjøre hans vilje som hadde sendt ham, og å fullføre hans gjerning. Ved denne mat blir også vi styrket i vårt indre til å fullføre var gjerning med glede.

«Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?» Salige er alle de som har fått guddommelig visshet om dette, for da blir livet rikt og interessant. Den Ånd som bodde i Jesus, da han i nidkjærhet renset templet, vil også ha et rent tempel i dag. Det er denne Ånd som skal ha en bolig i oss. Den tar av Faderen og gir oss, den leder oss og driver oss. Den strider mot alle slags tilbøyeligheter i kjødet og bringer dem på alterets ild. Den reiser oss opp og forener oss med Kristus ved hans komme! Rom. 8, 11.

I det Aller-helligste var det et røkofferalter av gull, og fra dette alter i vår hjertes helligdom, skal det alltid stige opp lov og takkeoffer midt idet vi selv blir ofret. Slik hadde Paulus det i sin offertjeneste for seg selv og de andre: «Men om jeg og blir ofret mens jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro frem som offer, så gleder jeg meg, og gleder meg sammen med eder alle, i like måte gled også I eder, og gled eder sammen med meg!» Fil. 2, 17—18. En slik altertjeneste er velbehagelig for Herren. Ikke et sukk mot hverandre skal stige opp fra dette alter.

Men ved en slik tjeneste får man djevelen til motstander, og han mobiliserer alle sine krefter i kampen mot sådanne personer. Det er derfor betegnende, når det står om de helliges sjeler som ble funnet under alteret. Åp. 6, 9. De var myrdet for Guds ords skyld og for det vidnesbyrds skyld som de hadde. De skulle slå seg tilro en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre som heretter skulle slåes ihjel likesom de selv, ble fullt. V. 11.

De falt alle på sin post ved alteret. Men er det noe sted Guds øyne våker, så er det der. Jesus reiste seg og hele himmelen sto beredt til å ta imot Stefanus, der han ség ned ved alteret, idet han frembar bønn og takkeoffer midt i stenregnet blant sine fiender.

Det er ved hjertets alter Herren taler, og der fødes den ekte lovprisning og glede. David ville gjerne ferdes om Herrens alter, for å synge med lovsangs røst og fortelle alle hans undergjerninger. Bevarer vi ilden på alteret, skal vi også få mange undergjerninger å fortelle om.

«Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg, la dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger, så jeg kan komme til Guds alter til min fryds og gledes Gud, og prise deg på citar, Gud, min Gud!» Salme 43, 3—4.

Det er ved alteret vi møter vår fryds og gledes Gud. Det er bare der han kan fryde og glede seg over oss og sammen med oss!

«Spurven har jo funnet seg et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger — dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud!» Salme 84, 4.

Ja, la oss finne hvile ved Herrens alter, der er det trygt og godt å bo. La oss i troskap ta vare på altertjenesten i det skjulte, så skal Gud sørge for at vårt liv og vår tjeneste blir til velsignelse utover.

Gud har ikke behag i at vi ofrer et og annet til ham, dersom vi ikke først har gitt oss selv fullt og helt til ham, likesom de hadde gjort det i Makedonia. 2. Kor. 8, 1—5. Paulus formaner oss derfor til å fremstille våre legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer, og dette skal være vår åndelige gudstjeneste. Rom. 12, 1.

Jesus bar seg selv frem i kraft av en evig ånd og var et ulastelig offer for Gud. Hebr. 9, 14.

Offerstedet er utenfor leiren. Der er man forkastet av mennesker, men kostelig for Gud. 1. Pet. 2, 4. Det er til disse der utenfor formaningen lyder: «La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er frukt av lepper som lover hans navn!» Hebr. 13, 15.