Utgå av ditt eget liv

Utgå av ditt eget liv.

«Men se, da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Nei, han skal ikke arve deg, men en som skal utgå av ditt eget liv, skal arve deg.»

«Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.» 1. Mos. 15, 4—6.

Når de troende leser Rom. 4, 5, «den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet», da tenker de på at en annens rettferdighet — nemlig Jesu rettferdighet — skal tilregnes dem. Dette er jo skrevet i forbindelse med Abraham, og hans tro er et forbillede for oss.

Da må vi spørre: Hvis rettferdighet ble tilregnet Abraham? Nei, det var ingen annens rettferdighet som ble tilregnet ham, men Gud erklærte ham for rettferdig fordi han trodde at Gud var sanndru. «Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham, men også for vår skyld, som det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde.» Rom. 4, 23—25.

Abraham og Sara hadde intet håp etter fornuften om å få en sønn, men han trodde på Guds verk. Da gjorde ikke Gud det slik at han kom med en liten gutt og sa at han skulle tilregnes ham. Nei, han skulle få en sønn som ikke bare skulle tilregnes ham, men som skulle utgå fra hans eget liv.

Etter å ha fått det løftet, søkte han å oppnå den ætt Gud hadde lovt ham. Mal. 2, 15. Og da det drøyet, gikk han fornuftens vei og fikk Ismael. 1. Mos. 16. Han ble født etter kjødet ved trellkvinnen.

Det er også mange i dag som tjener Gud etter fornuften. De kan menneskelig talt gjøre meget godt, men de er under loven. Det er hva Paulus kaller min «rettferdighet, den som er av loven». Fil. 3, 9. Abraham bad om at Ismael måtte få leve for Guds åsyn. 1. Mos. 17, 18. Og mange sier også idag: Jeg gjør så godt jeg kan, og da kan jeg ikke gjøre det bedre. Dermed mener de: Det må vel være godt nok. Men Gud antok ikke Ismael. Nei, han ville gi Abraham en sønn med Sara, hvis morsliv var utdødd. «Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ny ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som gav løftet.» Hebr. 11, 11.

Slik ville heller ikke Paulus finnes i Gud med sin rettferdighet, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen. Mange tenker når de leser dette: Nei, jeg kan ikke leve rettferdig, Jesu rettferdighet må tilregnes meg ved troen.

Ja, slik var det også med Abraham og Sara, de kunne ikke noe, og idet døden var virksom i dem, ble Guds kraft fullendt i deres skrøpelighet. 2. Kor. 12, 9. Og de gav Gud æren. Samme veien må også vi gå for å få rettferdigheten av Gud på grunn av troen. Og Paulus forklarer det slik:

«Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.» Fil. 3, 10. Uten at Kristi død er virksom i oss, kan heller ikke Jesu liv bli åpenbart i vårt legeme — i vårt dødelige kjød. 2. Kor. 4, 10—11.

Jesus døde, en rettferdig for oss urettferdige. Derved får vi syndenes forlatelse. Men når Jesu død får virke i våre legemer — over synden i kjødet — da får den Hellige Ånd makt over oss, og Jesu liv blir åpenbart ved våre legemer. Jesu rettferdighet utgår fra vårt liv.

Mengden hører om Jesu død for oss, men de kjenner ikke Jesu død som skal virke i våre legemer. De tror bare på at Jesu rettferdighet skal tilregnes dem, men ikke på at den skal utgå av deres eget liv. De gjør så godt de kan, sier de, og hvis de som har Abrahams tro, taler om å jage etter det fullkomne, spotter de og blir fiender, likesom Ismael ble fiende av Isak. De tror ikke noe på guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4.

Etterat Paulus har forklart om rettferdigheten av Gud på grunn av troen, skriver han om å jage etter det fullkomne. Ett gjør jeg, skriver han. Han hadde Abrahams tro at fullkommenheten skulle utgå av hans eget liv. Fil. 3, 12—14.

Nettopp på dette område har forførelsen fått et slikt mektig tak over menneskene. Det forutså Johannes. Som kjærlighetens apostel hadde han en mektig omsorg forat menneskene ikke skulle bli forført, og han skriver: «Mine barn! la ikke noen forføre eder! den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han er rettferdig.» 1. Joh. 3, 7. Dette er klare ord. Det er tydelig at han regner med at den rettferdighet som går ut fra vårt eget liv, er den samme rettferdighet som utgikk av Jesu liv.

Isak var Guds verk i Sara og Abraham ved at de trodde Gud, og døden fikk virke over deres egen styrke. Derved var deres ros utelukket. Jesu rettferdighet som skal utgå av vårt eget liv, er Åndens virkninger ved at vi tror, så Jesu død kan virke over kjødets kraft. Derved er vår ros utelukket ved troens lov. Rom. 3, 27. Da går det ord i oppfyllelse som Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.» Joh. ev. 7, 37—38.