Stevnereferat: Påske 1967

Påskestevnet

Vi har aldri vært samlet så mange venner til et påskestevne, ca tolv hundre. Gud legger stadig nye til menigheten av slike som vil la seg frelse. I denne skare er også barna til vennene som vokser til, blir født påny og grepet av Jesus Kristus. Det er ingen som kan gli inn i den levende Guds menighet på menneskelig vis. Det er en trang port inn til den nye og levende vei og salige er alle de som kommer inn på den. Det er ikke om å gjøre for oss å samle en mengde mennesker til våre stevner på Brunstad, men disipler av Jesus Kristus og slike som ønsker å bli det.

Som vanlig ble det et veldig velsignet stevne, fylt med alvor, glede og takksigelse. Vi priser Gud for den vekkelsens Ånd som alltid råder iblant oss.

Gud hadde talt kraftig til br. Aslaksen om sannhet og løgn og om apostelen Johannes som er kalt kjærlighetens apostel, at han også med rette kan kalles sannhetens apostel.

Leser vi alt hva Johannes har skrevet, så finner vi mere der om sannhet enn i alt hva de andre apostler tilsammen har skrevet om sannhet. Vi kan slå opp i bibelordboken, så får vi se.

Han er veldig streng og nøyaktig og setter skarpe grenser mellom løgn og sannhet, lys og mørke, rettferdighet og urettferdighet. Det var den brennende kjærlighet til Kristus som satte disse grenser. Ved lunkenhet og slapphet viskes grensene ut.

«Den som sier: Jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og i ham er ikke sannheten.» Johannes tar fatt i det man sier og vil at det skal være sant. Han begynner flere av sine vers slik: «Den som sier» og «dersom vi sier.» Han ville ikke bare ha en kristendom i munnen, men den skulle være sannhet i hjertets innerste.

Jesus var selve sannheten og Johannes «kjærlighetens apostel» lå opp til sannhetens bryst. De passet godt sammen. Jesus var sannhetens konge. Han var veien, sannheten og livet, og på pinsefestens dag sendte han sannhetens Ånd som skulle veilede disiplene til hele sannheten.

Djevelen er løgnens far, og de som lyder ham får løgnens ånd i seg. Vi er alle av naturen løgnere. «Bare løgn er mannens sønner», står det i Salme 62, 10. En lyver ved miner og oppførsel. Pyntesyke er en freidig og frekk løgn. Det som passet best til sannheten, var sekk og aske. Salomo falt ikke bare i hor men i løgn. Det er løgn at det er noen herlighet ved fremmede kvinner.

Ananias og hans hustru falt døde om fordi de løy. De elsket penger og hadde stukket noe unna. De ville ha æren av at de hadde gitt alt. Ja, hvor mange er det ikke som lyver for å få ære! Ens tale er også unøyaktig og slurvet. Man taler følelsesfullt og overdriver. Man har ikke tanke på den fullkomne sannhet i det man sier og gjør. Det er frekk løgn, når vi sier at vi elsker Gud og har imot et menneske.

«Vi er av Gud, den som kjenner Gud, hører oss, den som ikke er av Gud, hører oss ikke. På dette kjenner vi sannhetens Ånd og villfarelsens ånd.» 1. Joh. 4, 6.

Er vi i sannhetens Ånd og taler i denne Ånd, så samler vi de som er av sannhetens Ånd. De andre tar anstøt, slik har det alltid vært. «Hvorfor skjønner I ikke min tale? Fordi I ikke tåler å høre mitt ord. I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster, han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten, for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. Men meg tror I ikke, fordi jeg sier eder sannheten.» Joh. 8, 43—45. — Det er bedre å samle noen få av de som er av sannheten, enn store skarer av religiøse mennesker som ikke elsker å vandre i sannheten. «Men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får. Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.» Å følge ham, det er å følge og adlyde sannheten i smått og stort. De utvalgte jubler ved sannhetens røst og samler seg om den. Er vi av Gud, i den sanne, da er det vi sier sannhet. De som da ikke vil høre oss, er ikke av sannheten. Herlige utskillelse!

Er man oppblåst og selvklok, er man også en løgner. Det er ikke sant at man er så stor som man gir seg ut for. Alt som ikke tilsvarer den sanne virkelighet, er løgn.

En vismann sa til sin sønn: «Gå ikke lenger med dine ord enn du er villig til å gå i ditt liv.» — Saul løy, og det gikk tilbake med ham og hans hus.

I den siste tid skal alle de fare vill som ikke tar imot kjærlighet til sannheten, så de kan bli frelst. Gud selv skal sende dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen. 2. Tess. 2, 10—11.

Lasaroner lever av å lyve, og det gjør også mengden av predikanter. Men lasaronenes løgner er bagatellmessige mot predikantenes. Predikantene prøver å lyve folk inn i himmelen ved falsk fremstilling av både nåden og blodet.

Jesus kom full av nåde og sannhet. Hadde han bare kommet med sannheten, hadde vi alle blitt slått til jorden. Ved bare å holde frem en av disse sider, farer vi vill.

Hebreerbrevet er kalt formaningens ord. Det er kjærlige formaninger men også slike som er truende. Les kap. 10, 22—36. Vi ser i vers 32 hvordan de begynte i det gode. De fant seg med glede i at deres gods ble røvet og utholdt en stor strid i lidelser. Nå var de kommet inn på veien til frafall og apostelen formaner dem i dødsens alvor for om mulig å redde dem.

De formanes i kap. 6 til å jage mot det fullkomne, og så lenge vi holder på med det, er det ingen fare med oss.

I kap. 12, 15 formanes de til ikke å vike tilbake fra Guds nåde slik at bitre røtter skulle vokse opp og volde mén og at mange skulle bli smittet. — Når noen slapper av og blir lunkne, så blir det straks grobunn for allslags elendighet. — Sålenge vi i ydmykhet forblir på nådens område, vil alt som er godt, vokse og trives i den gode jord. Viker vi tilbake kommer vi inn under hevnen. Vi må våke over hverandre så ingen synker ned i lunkenhet og frafall.

I Jakob 1, 5—6 formanes vi til å be i tro uten å tvile, og vi skal da få det vi ber om. De fleste bønner er uttrykk for ens mange ønsker og ikke inderlig bønn. Det er derfor man ikke får det man ber om. «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg, vær derfor nidkjær og omvend deg!» Åp. 3, 19.

Omvendelse passer i forbindelse med dødsens alvor. Det er få som omvender seg radikalt og sant slik at det kjennes og merkes. Ens ektefelle, kjøpmannen og alle som en kommer i forbindelse med vil merke det.

Det er en ondartet og en godartet voldsomhet. En kan være voldsom vred og begå mange slags voldshandlinger. En menighetstjener skal ikke være voldsom, men tvertimot saktmodig. Paulus var voldsom da han fnyste av mord og vrede, men han omvendte seg radikalt.

Om den godartede voldsomhet står det i Matt. 11, 12. Vi skal med vold og makt rive himlenes rike til oss. Det nytter ikke å få del i Guds rike ved slapphet og likegyldighet. De lunkne vil han utspy av sin munn. De er vemmelige i hans øyne. Åp. 3. Guds rike består i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Dette rike skal vi med vold rive til oss og få inn i oss som en guddommelig virkelighet i alle livets situasjoner.

Det er en kjent sak at det er vanskelig å være rettferdig i forretningslivet, men det er fullt ut mulig.

«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.» Matt. 5, 6.

I den franske bibel står det overmett. Slik skal vi fylles med rettferdighet, fred og glede. Når man hungrer og tørster, da er man i stor nød, og det er liv om å gjøre å få mat og drikke. Det som hindrer oss i å få del i denne fylde, er vår slapphet. Det er grunnen til at det er smått stell med oss selv og andre.

Dette var et kort utdrag fra flere brødres vidnesbyrd. Om kveldene var det herlige vekkelsesmøter, hvor Guds Ånd virket kraftig, og flere ble frelst.