Har du saken i orden?

Har du saken i orden?

«Se, jeg har saken i orden, jeg vet jeg skal få rett.» Job 13, 18.

Slik kunne Job si etter å ha mistet alt og fått onde bylder fra fotsålen til issen. En kunne si: Ja, han måtte være stri og egenrettferdig! — Det var han ikke. Nei, Gud gir ham det vidnesbyrd: «Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han — en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde.» — Og ser vi hans endeligt, så ble han dobbelt så rik etter prøvene som han var før. Vi ser at Gud også vidnet at Job hadde saken i orden.

Vi lærer mer av dette. Om Job hadde saken i orden og endog var den gudfryktigste mann på jorden, så hadde Gud enda større planer med ham. For å føre ham til større herlighet, måtte han igjennom større trengsler, og for at Gud kunne gjøre ham kjent som den gudfryktigste mann på jorden, måtte han også gjennomgå større ting enn andre.

Job forstod ikke Guds plan med seg, men han trodde på Gud og lovet hans navn og lastet ikke Gud for det som hadde hendt. Samtidig holdt Job fast på sin rettferdighet. Han begynte ikke å vakle på den vei han hadde gått, selv om hans tre venner mente han måtte være en synder, siden Gud straffet ham slik. Og akkurat her ligger vanskeligheten.

De fleste troende forstår det ikke annerledes enn at når de lever rett for Gud, så skal Gud velsigne dem på alle vis. Da skal de ingen trengsler ha. I stedet for å ha det beviset: «Ånden selv vidner med vår ånd at vi er Guds barn», Rom. 8, 16, så tar de som bevis på om de er rett for Gud, enten de har medgang eller motgang.

Fordi de lever i denne misforståelse, kan ikke Gud anta dem som sønner og ved tukt og lidelser føre dem til større herlighet. Hebr. 2, 10 og 12, 6. 11. Men profetene som talte i Herrens navn, kunne han behandle slik. Jak. 5, 10—11. Når vi har den forståelsen, da priser vi dem salige som lider tålmodig. Og Paulus roste seg av sine trengsler, fordi de virket tålmodighet. Rom. 5, 3.

Hvis en ikke har kommet inn i et liv i ånden, så en har Åndens vidnesbyrd, så vakler en ved den minste motgang og vanskelighet. Men Job kom ikke i tvil om det liv han levet, selv om han ikke kunne forstå hvorfor Gud skulle behandle ham slik.

«Inntil jeg oppgir ånden lar jeg ikke min brødefrihet tas fra meg. Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke, mitt hjerte laster meg ikke for noen av mine dager.»

Om Gud tukter oss for at vi skal få del i mer av hans hellighet, og vi da skulle forkaste det liv vi hadde fått, ville det bli som om vi bestandig måtte begynne på nytt. Hvor blir det da av veksten og fremgangen hvis vi bestandig skal begynne på nytt?

«Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nu har mitt øye sett deg.» — — Så tro hadde Job vært i det ryktet han hadde hørt om Gud, at Gud gav ham det vidnesbyrd at det var «ingen på jorden som han — som frykter Gud og viker fra det onde.» — Hva ble det ikke nå, da han hadde fått se Gud? Nå forstod han hvorfor Gud hadde behandlet ham slik, og så tok han alt tilbake som han i denne prøvens tid hadde talt i uforstand, og han angret i støv og aske. Men han angret ikke i støv og aske over det herlige liv han hadde levet, og tok ikke det tilbake.

Nå har vi den fordelen at vi behøver ikke som Job å være uforstående i trengselen. Vi vet hvorfor. 1. Pet. 4, 12—13. Trengselen virker tålmodighet, skrev Paulus. Vi opplever det Job sier: «Men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender får enn mer kraft.» Timoteus vaklet ikke når han fikk formaningen til å jage etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet! Tim. 6, 11. Han tenkte ikke slik: Det er ikke noe med meg, nå skal det bli anderledes. — Nei, han ble ved formaningen styrket til enn mer å ta til i det liv han hadde levd.

Paulus var så sikker i det liv han levde og i det evangelium han forkynte at han skrev til Galaterne: «Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet! Som vi før har sagt, så sier jeg og nå igjen: Om noen forkynner eder et annet evangelium enn det som I har mottatt, han være forbannet!» K. 1, 8—9. 16.

Det er ikke moderne å være sikker i dag. Det betraktes som hovmod. Alt skal diskuteres, og ved ikke å si noe bestemt beviser man sin ydmyghet. Men så er det heller ikke moderne å ha seier over synd, og når en synder, kan en ikke ha Åndens vidnesbyrd i sin ånd. Derfor svaier alt. Paulus svaiet ikke, for Gud hadde åpenbart sin Sønn i ham, for at han skulle forkynne evangeliet. Slik er det også meningen at vi skal komme til en fast grunn i troen, Kol. 2, 5, og et liv i Gud så vi kan få en slik formaning: «Hold fast på det du har, forat ingen skal ta din krone!» Åp. 3, 11.