Jerusalem

Jerusalem

Det har alltid vært strid om Jerusalem. Det er også hva vi opplever idag, og kan lese om i avisene.

Det er et jordisk Jerusalem og et himmelsk. Gal. 4, 25—26. Jerusalem er forbillede på menigheten, og der står kampen «mot makter og myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrummet.» Ef. 6, 12. Av det vi leser om kampen for det jordiske Jerusalem, kan vi lære om den åndelige kamp for menigheten.

«Gud! Hedninger har trengt inn i din arv, de har gjort ditt hellige tempel urent, de har gjort Jerusalem til grushoper.» Salm. 79, 1.

Slik går det også med menigheten når denne verdens herrer og ondskapens åndehær i himmelrummet får makt der. «Hedninger har trengt inn i din arv.» — Det er også hva vi kan se blant de kristne idag. Tidsånden — moten — trenger inn. Derved synker Jerusalem «på underlig vis» «for hun så hedninger komme inn i hennes helligdom, de som du bød ikke skulle komme inn i din menighet.» Klag. 1, 9—10. Den som ikke var omskåret, skulle utryddes. 1. Mos. 17, 14. Rom. 2, 28—29.

«Dine profeter har skuet for deg tomme og dårlige ting, de åpenbarte ikke din misgjerning for å avvende ditt fangenskap, men de forkynte deg tomme og villedende spådommer.» Klag. 2, 14.

Ja, hvor betegnende dette er for vår tid. Hvem har vel kraft og sinnelag til å åpenbare tidens synder — kvinnens umoralske påkledning, storaktighet osv? De er få, og så blir det bare et skinn av gudsfrykt. De såkalte kristne tåler ikke at deres synder blir påpekt. Derfor må deres profeter forkynne tomme og villedende spådommer.

«For det er nu tiden da dommen skal begynne med Guds hus, men begynner det med oss, hva blir da enden med dem som ikke vil tro Guds evangelium?» 1. Pet. 4, 17.

«På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere, aldri skal de tie, ikke den hele dag og ikke den hele natt, I som minner Herren, unn eder ingen ro! Og gi ikke ham ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden!» Es. 62, 7.

Når en tenker på menigheten i den første tid, tenker de fleste bare på tegn og under. Det er en veldig misforståelse. Nei, det store var at de var fri fra synden! Ananias og Saffira var et eksempel på dommen over Guds hus. Nå venter mange troende på at menigheten skal bli som i den første tid, men de vil ikke rense seg fra synden — få hjertets omskjærelse — rense ut verden og tidsånden.

«Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, men når vi dømmes, da refses vi av Herren, forat vi ikke skal fordømmes sammen med verden.» 1. Kor. 11, 31—32.

Ja, hvor dyrebare de sjeler er som dømmer seg selv. De bygges opp til en Guds bolig. Det er «Sions barn, de dyrebare, like i verd med det fineste gull.» Og de sanne profeter, de som lik Paulus formaner hver og en med tårer, er fyrster, renere enn sne, hvitere enn melk, rødere på legemet enn koraller, som safir er deres utseende. Klag. 4, 2 og 7. Ap. gj. 20, 31.

Ja, måtte Gud oppreise mange slike arbeidere i endens tid, med samme trofasthet og omsorg som apostlene, slik at menigheten — Jerusalem — kan bygges opp igjen og bli en lovsang til Jesus kommer.

Vi vil prise Gud for at vi allerede har sett dette hans verk i mange år, og hvorledes han spesielt de siste år samler de dyrebare Sions barn fra alle kanter, og fra flere og flere land, til et samfunn som er ett — likesom Faderen og Sønnen er ett.