Ingen ild, varme, lys - uten offer!

Ingen ild, varme, lys — uten offer!

All ild må ha offer for å kunne brenne. Tenker vi på den naturlige ild, da må den ha ved, koks, olje osv. Slik også i det åndelige.

«. . . Han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild.» Matt. 3, 11.

«Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som skilte seg og satte seg på enhver av dem.» Ap. gj. 2, 3.

Da brøt det ut en veldig vekkelse. Det var en så herlig opplevelse at mange trodde de var fulle av søt vin. Skulle denne ilden brenne videre, måtte det være stadig ofring. Apostlene ble ofret og flere med dem, så ilden bredte seg veldig. Ilden varmet og lyste. Men vi ser at ned igjennom tidene har den vært nesten slukket, og så har den blaffet opp igjen, alt ettersom noen har vært overgitt til ilden.

Mange har hatt den herlige opplevelse å bli døpt med den Hellige Ånd og ild. Men det føles ikke så herlig når en skal ledes av Ånden, for da blir en ildens offer. Derfor trenger vi denne stadige formaning til å vandre i Ånden og til å gjøre det gode.

«Men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Rom. 8, 13. «Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Gal. 5, 16.

Vi ser at Ånden vil ha makt over oss til å legge offer på ilden. Offeret er selvlivet — kjødet med dets lyster og begjæringer. Enten får ilden makt, og vi varmer og lyser, og det blir enhet — Kristi liv blir åpenbaret — eller vi unndrar oss ilden, og kjødet får makt. Da blir det kaldt og mørkt og splittelse.

Når vi tenker på all den splittelse og synd som er iblant Guds folk, så er grunnen den at ilden ikke får sitt offer. I stedet for å bli ledet av Ånden inn i ilden, søker en stadig tilbake til den herlige opplevelsen da en mottok Ånden. Når en tror en har fått Ånden, vil en gjerne fortelle om den opplevelsen, og en gjør den så stor og herlig en kan. Skulle det da være mindre herlig å bli ledet av Ånden? Skulle en behøve å søke tilbake til noe herlig? Nei, ingen av dem som lar seg lede av Ånden, søker tilbake. Bare de som ikke lar seg lede, søker tilbake.

«Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse!» Kol. 3, 5.

Tenk for et mørke som er kommet inn over kristenheten fordi denne formaning ikke er etterkommet, fordi at ilden ikke har fått sitt bytte! Hvis denne formaning var fulgt, og ilden hadde fått gjøre sin gjerning, hvilken varme og hvilket lys ville det ikke ha vært? Ja, hvilken enhet!

Derfor, vil vi ha vekkelse og være til velsignelse, så vet vi veien. Alle de som til alle tider har varmet og lyst, har vært et offer. Måtte vi tjene slik at ilden kunne flamme opp i endens tid som aldri før!