Forskjellen på bruden og Guds folk

Forskjellen på bruden og Guds folk.

Her ser vi bruden kommer ned fra den nye himmel til dem som er på den nye jord. Om dem som er på den nye jord, står det at de er mennesker, og de skal være hans folk.

Da kan vi spørre: Hvor stor forskjell er det på dem som kommer ned fra himmelen og dem som er på den nye jord? — Det er så stor forskjell som himmelen er høyere enn jorden. Es. 55, 8—9. De som kom ned, og de som var på den nye jord, har alle vært alminnelige mennesker under samme vilkår. Jak. 5, 17. Men det er likevel blitt en stor forskjell på dem. Den forskjell som vi ser i oppstandelsen, ble ikke først da. Oppstandelsen bare åpenbarer den forskjell som er blitt her på jorden.

Vi ser når bruden kommer ned som en Guds bolig blant menneskene, da skal hver tåre bli avtørret. Det skal ikke være sorg eller skrik eller pine mer. — Slik står det ikke om bruden. Der var det ingen tårer, skrik eller pine.

I Hebr. 13, 12 er det et herlig budskap til menneskene: «Derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunne hellige folket.» Dette var hva folket også oppnådde i den gamle pakt. Dette budskap gjør menneskene til Guds folk, og det blir også veldig meget forkynt. Overalt hører man forkynt hvorledes Jesus har oppfylt loven, lidd og dødd for oss. Men hvor meget herligere er ikke det budskap som kommer i vers 13?

«La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!»

Der utenfor leiren ble Jesus korsfestet. Gå ut til ham! Det betyr å bli korsfestet med ham. Det betyr å følge ham, lide og dø med ham og å bli likedannet med ham. Da får vi det som Paulus hadde det:

«Jeg er korsfestet med Jesus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg»!

Slik har altså alle det som går ut til ham utenfor leiren. Når du ser tårer på menneskenes kinn og hører at de skriker, da er det vanligvis fordi de lever selv. Det går ikke som de ønsker. De blir fornærmet og hissige, de klager og anklager. I denne nød er de fordi de lever selv, og alle de som lever selv, er i denne nød. De kan be om syndenes forlatelse og bli helliget ved Jesu blod, men de kommer aldri ut av denne sin nød så lenge de lever selv. Det vil alltid være noe de blir misfornøyd over. Bare de som går ut til ham — dør med ham, så de ikke lenger lever selv — kommer ut av denne nød. De får det som det står videre:

«La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er: frukt av leber som lover hans navn.» V. 15.

Da er det slutt på tårer, skrik og pine. Det er byttet om med lovoffer. De bærer alltid frem lovoffer for Gud. Det er disse som blir opprykket og som kommer ned fra den nye himmel. De var smykket som en brud. Der var det ingen tårer å tørke bort. Det blir så stor forskjell på dem og menneskene på den nye jord, som det er på dem i leiren, som blir helliget ved Jesu blod, og dem som går ut til ham utenfor leiren.

At Jesus gråt over Jerusalem og at Paulus formante hver og en med tårer, det blir noe helt annet. Nettopp fordi en ikke lever selv eller har noen tårer eller piner for seg selv, kan en ha denne omsorg for andre. De som lever selv, har ikke denne omsorg for andre. Nettopp denne omsorg for andre gjør at de blir smykket som en brud.

Det er en veldig herlighet vi kan oppnå her i livet når vi lærer Guds tanker og veier å kjenne, som er over våre tanker og veier som himmelen er høyere enn jorden.