Anklageren... Den som seirer!

Anklageren . . . Den som seirer!

«. . . for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.»

«Derfor fryd eder, I himler, og I som bor i dem! Ve jorden og havet! for djevelen er faret ned til eder i stor vrede, fordi han vet han bare har en liten tid.» Åp. 12, 7—12.

Anklageren hadde altså adgang til himmelen og kunne anklage menneskene for Gud dag og natt. Han hadde også et meget godt skrift — loven — som han kunne bruke mot dem. Det het: «Den som gjør det, skal leve derved.» Gal. 3, 12. Det var det ingen som maktet. De var altså alle skyldige til døden, så anklageren hadde gode kort på hånden.

«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss.» V. 13—14.

Han «utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stillet dem åpenlyst tilskue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset.» Kol. 2, 13—15.

Da mistet Satan sitt anklageskrift. Han ble med alle sine engler kastet ned fra himmelen til jorden. Derfor sto det: «Fryd eder, I himler og I som bor i dem! Ve jorden og havet, for djevelen er faret ned til eder i stor vrede.» — Nå har vi ikke en anklager hos Faderen, men en talsmann, Jesus Kristus den rettferdige. 1. Joh. 2, 1.

Men ve jorden, sto det. Der fortsetter anklageren og gjør sitt forskrekkelige verk. For sin anklage har han ikke vanskelig for å finne øre. Derved oppløser han alt som heter enhet og samfunn. Trette og splid er det overalt. Tit. 3, 3—4.

«Men Gud, som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser — av nåde er I frelst — og oppvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.» Ef. 2, 4—6.

Altså, så mange som har opplevd dette, de bor ikke på jorden mer. De er satt i himmelen. Der har anklageren ingen makt. De blir ett — likesom Faderen og Sønnen er ett. Det er et nådens verk i oss, så mange som er blitt levende med Jesus Kristus.

«Den som seirer, vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mere gå ut derfra . . .» Åp. 3, 12.

Vi kan spørre: Hva skal vi seire over? Vi kan svare: Synden — og vi kan også si det på andre måter, men hva betyr ikke det å seire over anklageren? Gjør vi det, kan det da bli noe ondt? Noe splid? Noe trette? Vi har alle vår natur som anklageren kan finne medhold i. Men den som seirer, han dømmer seg selv, og ikler seg inderlig barmhjertighet og ydmykhet — så han tåler alle og tilgir. Kol. 3, 12—15. Slike blir ikke onde, de baktaler ikke. Du hører aldri at de er misfornøyde. De seirer over anklageren. De kan gi trøst, oppmuntring og formaning til alle. Om en slik en kan de samles. Der får de hjelp. Han blir en støtte i Guds tempel. Hadde det ikke vært for ham, så hadde det blitt splid og spetakkel. Men nå holder han det hele sammen og gir lys og formaning, så de andre også får tid på seg til å beseire anklageren, uten at det blir splid.

Anklageren arbeider flittig. Han begynner så smått, og det øker og øker. — De tror de skal rette på sine kollegaer, sin ektefelle, sine medbrødre — og så tar det ene ordet det andre. De mener seg å kjempe for rettferdigheten — men kjærligheten blir kald. Mistanke og baktalelse tiltar. — Ve jorden! Slik går det med alle som er jordisk sinnet.

Vi må lære av Paulus. Han kunne formane og irettesette, men han kunne også overbevise og rettlede. Og i alt dette var han god, så han kunne rose og oppmuntre og uttale sine store forhåpninger for dem han skulle hjelpe. Det var ingen anklage. Han kaller korintierne hellige. Han takket alltid Gud for dem, han som skulle styrke dem og gjøre dem ulastelige. Så begynner han å rettlede dem og formane dem. 1. Kor. 1 og 11, 2—3. Ja, han uttaler sin store tiltro til dem, hvorledes han roser seg av dem, og så formaner han dem. 2. Kor. 7, 4, 14, 16. 8, 7. 9, 2—3. Og når han formaner Timoteus til å jage etter kjærlighet, tålmodighet osv., sier han ikke først: Du har altfor lite kjærlighet og tålmodighet! — Nei, ingen klander! 1. Tim. 6, 11.

«Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør.» Rom. 8, 33—34. Nei, pass deg, så du ikke blir stridende mot Gud i stedet for å bli hans tjener! Sukk ikke mot hverandre, sier Jakob, så I ikke skal dømmes! Jak. 5, 9.

Der hvor anklageren er beseiret, der er det himmel. Det er på grunn av dem som har seiret, at vi har det så himmelsk i menigheten. Og vi priser Gud for alle dem som anklageren etterhvert mister taket over. De har alle sammen en herlig fremtid. De rødmer ikke av skam når Jesus kommer!