Stevnereferat: Sommer 1966

Sommerstevnet.

Vi var samlet ca. 2200 venner fra 12 forskjellige land til stevnet på Brunstad. En broder kom helt fra Ungarn for å overvære stevnet og reiste hjem med rikt åndelig utbytte. For første gang hadde vi også besøk fra Canada av endel kjære venner, og de gledet seg iblant oss.

Som vanlig velsignet Gud oss også mektig på dette stevnet. En mengde ungdom omvendte seg, og for de fleste som var tilstede, ble det en vekkelse til dypere renselse. Vi står foran Kristi komme, og hver den som har det håp å se ham, han renser seg selv, likesom han er ren. 1. Joh. 3, 3.

Gud hadde gjort særlig levende for br. Aslaksen den store forskjell som det er mellom godt og ondt, rettferdighet og urettferdighet, sannhet og løgn osv. Hvorledes Gud er med og velsigner dem som elsker og gjør det gode, og hvordan han er en hevnens Gud over alt det onde, og hvordan han står de hovmodige imot. — Den eneste vei til et velsignet liv i Kristus er å ha ringe tanker om seg selv og ha store tanker om Gud.

I 5. Mos. 33, 23 står det om Naftali at han ble mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse. Er vi stive og sterke i oss selv, får vi ikke del i en slik velsignelse.

Det er himmelvid forskjell på frimodighet og frekkhet. Å være frimodig når man ikke lever gudfryktig eller vil bli det, er frekkhet.

«Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for deg krever»? Salme 90, 11.

Frykter vi Gud, så legger vi oss hans ord på hjertet, og taler det som kan gagne og oppbygge. Lever vi ikke i denne frykts Ånd, så kommer det en strøm av alle slags ukontrollerte, tomme eller frekke ord. Mange kan omtrent ikke åpne sin munn uten å forsynde seg. De kan føre tomt snakk i lange tider uten å tenke på det som kan være til gagn og oppbyggelse. Gud er en hevner over alt dette. Se Salme 94, 1—4.

Mange tror at det bare var i den gamle pakt at Gud var så streng og hevnet overmodighet og synd. Men i Rom. 12, 19 leser vi: «Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rum! for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» Menneskene er snare til å hevne seg selv og overlater det ikke til ham som dømmer rettferdig. «Meg hører hevnen til», sier Herren, så det har ikke vi noe med. Hans dom er rettferdig og fullkommen. Som regel unnser man seg ikke for å dømme og kritisere sine medmennesker og endog gudfryktige og trofaste personer. Man drar da en stor dom over seg selv, for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen. Matt. 7, 2.

Det er vel ingen av oss som tilfulle forstår den store forskjell på troskap og troløshet, og hvordan Gud er kraftig med og velsigner den ene og står hardt imot den andre.

Jer. 17, 5—10. Hvem har forstått at den som setter sin lit til mennesker er forbannet? Hvem har trodd at frukten av å stole på mennesker er å bli som en hjelpeløs mann på en øde mark? «Velsignet er den mann som stoler på Herren, og hvis tillit Herren er.» Vers 7.

Salme 75, 5—6. Det er et veldig enten eller. Den ene fornedrer han og den andre opphøyer han. Det gjelder å få en veldig skrekk for å gjøre det onde og en kokende kjærlighets brann til alt det gode.

Det er mange som siterer Salme 23: «Herren er min hyrde, meg fattes intet.» Men dette gjelder bare for får og lam. Har man en gjenstridig bokkenatur, så hjelper det ikke å søke trøst i Salme 23.

Salme 92, 10—16. De som gjør urett blir adspredt. De ydmykes og rettferdiges horn blir opphøyet og overgytt med frisk olje. «Den rettferdige spirer som palmen, som en seder på Libanon vokser han.» Vers 13. Man ser, hører og merker at ikke alle vokser slik, og det har da sine grunner. Det er bare de som er rettferdige i tanker, ord og gjerninger, som vokser som sedere på Libanon og som skyter friske skudd i sin alderdom.

I 1. Tess. 4, 1—8 formaner Paulus dem til å avholde seg fra hor. «Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede bedrevet hor med henne i sitt hjerte», sier Jesus. Dette er alvorlig. Ingen skal gjøre sin bror urett og uskjell i det han har å gjøre med ham, for Herren er en hevner over alt dette. Vers 6. Paulus skriver i vers 8 at den som ringeakter dette, altså det med å bedrive hor og gjøre sin bror urett, han ringeakter Gud. Å ringeakte Gud er vel det siste vi vil, men det blir lett slik ved overfladiskhet og slapphet. Det gjelder å se det så alvorlig som det er og omvende seg. De dårlige jomfruer kom ikke med.

Hva det hele egentlig dreier seg om, kan vi lese i Efes. 5, 27: «Forat han selv kunne fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig.» Det blir en stor dag for Jesus, da han får sin ferdigdannede brud hjem til seg. Enhver av oss i menigheten skal fremstilles uten flekk og lyte i hellighet og herlighet. Dette verk var umulig under loven. Ved loven kom syndserkjennelse, og det skal noe til å frembringe den, men nå er det mulig, det som var umulig.

Loven sier: «Du skal ikke begjære.» Menneskene jager rundt om i urolighet p. gr. a. begjæret. Nå kan dette bli bragt i døden, så vi får hvile og fred. Synden blir fordømt i kjødet og ikke først etter at en er falt i synd. Jesus gjorde aldri synd hverken i tanker, ord eller gjerninger, men vårt kjød, vår vilje som han frivillig iførte seg, ble bragt i døden.

Det er et veldig Guds arbeide i menigheten forat vi skal komme bort fra alt som er ondt. Vi blir formant og tilrettevist. De falske profeter, som søker ære og vinning, har ingen interesse av å formane. De arbeider ikke som apostlene for å fremstille menigheten uten flekk og lyte. De arbeider ofte for sine egne religiøse foretagender og reiser som storturister. De formaner ikke med tårer som Paulus gjorde det. Ved å gi akt på den måte Paulus tjente og arbeidet, kunne de få opplatte øyne til å skille ut de fårekledte ulver som ville komme etter hans bortgang. Ap. gj. 20.

Når alle bevisste lovbrudd er opphørt, begynner vi en vandring i lyset. I dette lys får vi ved Ånden se vår menneskelighet som skal renses bort. Denne rensningen skal vi være opptatt med inntil Jesus kommer. Det blir en stadig dypere renselse. 1. Joh. 1, 7. Hvordan kan dere vite at dere har det rette, spør forskjellige troende oss. Vi kan da svare at alle de som har del i rensningen i Jesu blod ved en vandring i lyset, kan være fullkommen sikker på å ha det rette og sanne. Vi teller ikke medlemmer og er ikke opptatt med å få til noe stort på menneskelig vis. La oss være opptatt med å rense oss selv likesom han er ren, så har vi det rette og har samfunn med alle dem som har det rette, samme hvor de finnes på hele jorden.

1. Kor. 4, 3—4. Det er ikke nok om vi mener at vi har gjort det så godt vi kan. Vi må finne frem til vår medskyldighet på vårt ubevisste plan. Her må vi ikke være vår egen forsvarsadvokat, men erkjenne og få det vekk. Det kan være i menigheten eller i hjemmet overfor hustru og barn. «Herre du ransaker meg og kjenner meg.» Salme 139, 1. Når Gud ransaker oss, så finner han også noe å føre frem for vår bevissthet. Vi skal ikke ha det slik: «Jeg er bra jeg og gjør så godt jeg kan», og så slår oss til ro. Han som kjenner hvert ord på vår tunge, han omgir oss forfra og bakfra. Om vi har lagt oss, slukket lyset så alt er mørkt, så er det ikke for mørkt for ham. Han ser oss og taler til oss på vårt leie. En kan heller ikke si at barna mine har det bra. De vidner, ber og er med i musikken. Vårt mål for barna må være å få dem med når Jesus kommer. Vi må få dem med på rensningen fra alt deres menneskelige vesen.

«Men den edle har edle tanker, og han blir fast ved det som er edelt.» Es. 32, 8.

Er man ikke edel, kan man heller ikke holde fast på det edle. Vi blir edel ved å søke å bli det av hele vårt hjerte. Ved å renses og lutres slik at man ikke tenker på å hevde seg selv, trakter etter å være noe på menneskelig vis, være leder osv. Det er noe som heter æresyke, pyntesyke, prekesyke, kranglesyke, havesyke. Havesyke bl. a. er en stor synd som står oppregnet sammen med hor, mord o. a. Man er syk etter å få mest mulig og stadig nytt om det gamle er mere enn godt nok. De som lever i hor, baktalelse og havesyke skal utstøtes av menigheten om de ikke vil vende seg vekk fra det. 1. Kor. 5.

For den edle er det ingen vanskelighet å dele arven med sine slektninger. De lager ingen krangel om jordiske saker som brenner opp.

Dersom vi vender om og skiller det edle fra det uedle, skal vi være som Guds munn. Jer. 15, 19. Hvilket svimlende kall!! Det er i sannhet noe å hengi seg til! Denne munn er ren, god og sann.

Henger vi fast ved Herrens edelhet og hellighet, så henger vi også fast ved hans velsignelse og nåde.

Et ordtak sier: «Som jeg reder min seng, så ligger jeg.» «Sår vi i kjødet, høster vi fordervelse av kjødet, sår vi i Ånden høster vi velsignelse av Ånden.» Gal. 6, 8. Vi reder vår seng i velsignelse eller forbannelse alt etter vår troskap eller troløshet mot Kristi bud.

Halve kopper som er delt ovenfra og ned duger ikke til noe og blir kastet vekk. Slik også med halve hjerter. De kan ikke fylles med Guds fylde og blir forkastet. Bare hele hjerter tekkes Gud.

Les 2. Sam. 22. kap. hvorledes Gud på mektig vis kommer de ydmyke til hjelp, de som søker ham i sannhet.

Hver morgen vi våkner skal vi stå opp og gå ned til pottemakerens hus. Der skal vi høre Herrens tale, og der vil han gjøre sitt arbeid med oss på skiven. Jer. 18, 2—3.

Ja, dette var noen korte trekk av det som kom frem på hovedstevnet. Vi fortsatte med ungdomsstevne og stevne for unge brødre. Deretter hadde vi et herlig barnestevne hvor vekkelsen fortsatte for fullt. Stort er det når det evige lys blir tendt i hjertene og fortrenger synd og mørke.

Hver kveld i ca. 2½, uke som stevnene varte, var det spesielle vekkelsesmøter og stort var det å se og høre den store skare av unge og nyfrelste prise Gud i bønn og vidnesbyrd.

Tirsdag kveld 26. juli hadde vi en ekstra velsignet avslutningsfest for de som var igjen på Brunstad av barn, unge og eldre. Alle de som var blitt frelst under stevnene ble bedt om å komme frem og synge sangen: «For Guds åsyn her vi står, ungdom håpefull . . .» Det var et vakkert og gledelig syn å se denne store skare av barn og ungdom. Må Gud bevare dem alle i renhet og troskap til Kristi komme.