Egenviljen i dagliglivet

Egenviljen i dagliglivet.

Jeg vil, og jeg vil, og jeg vil, og jeg mener, og jeg mener, og jeg syns! Men den, eller de, andre vil jo også noe, og mener og syns jo også noe! Og svært ofte vil de noe annet, og syns noe annet! Hva skal vi gjøre med det? Hva pleier du å gjøre med det?

Når det gjelder dem som vi etter Guds ord skal underordne oss, da er det jo for så vidt greit. Vi skal gjøre den overordnedes vilje i alt, med unntagelse av å underordne oss når den overordnede vil at vi skal gjøre synd, f. eks. å lyve. —

En ektemann bør gi sin hustru noen penger, som hun kan bruke som hun vil, vise henne tillit og ære, og for å oppflamme hennes kjærlighet til mannen.

Når det derimot gjelder to likestillede søstre f. eks. som bor sammen, gjelder det i høy grad å benytte seg av denne for situasjonen særdeles passende setning: «som du vil, min elskede søster!» Den edle kunst er da å komme den andre i forkjøpet med å uttrykke denne charmerende velvilje!!! «Kjærligheten er velvillig.» 1. Kor. 13, 4.

I motsatt fall kan det lett utarte slik at den ene blir herskerinne, mens den andre da til en viss grad kan komme til å ligne en herskerinnes hund. Ja, vi må våke og be, ellers kan det bli så å si hva som helst. Tilbøyelighetene er utallige. —

Vi har jo Jesu egne ord, fra kampen i Getsemane, som et strålende forbillede: «Dog ikke som jeg vil, men som du vil.» Det er jo i alle tilfeller veien for oss alle.

Og så har vi den såre store apostel Paulus’ mesterlige ord på dette innholdsrike område: «likesom også jeg i alt streber å tekkes alle.» 1. Kor. 10, 33. Svensk oversettelse: «i alle deler føyer meg etter alle.»

Dette passer godt sammen med disse ord: «visdommen er bevegeligere enn all bevegelighet.» Visd’s bok. Altså det stikk motsatte av å være stiv og sta, selvklok og påståelig, og egenrådig. —

«Som du vil, min venn», passer ofte for alle og enhver, især i hverdagslivet. Det er meget oppmykende og velgjørende.