Menigheten

Menigheten.

«Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende osv., slike som elsker sine lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft — og disse skal du vende deg fra.»

Det er tydelig at det her ikke tales til den ugudelige verden. De har ikke noe gudfryktighets skinn. Men de religiøse har det. Når det er tale om vanskelige tider, da er det ikke tale om lite penger eller mat. Nei, det blir vanskelig å finne sann gudsfrykt, som ikke bare er skinn.

Vi leser videre i k. 4, 4: «Og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr.» Disse beredes til å motta Antikrist — den lovløse. «Og hans komme skjer, etter Satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst.» 2. Tess. 2, 8—13.

Hva var det de skulle bli frelst ifra? Jo, alle de synder vi leser om i 2. Tim. 3, og mere til. En må elske sannheten for å bli frelst ut fra slikt. Men hvem av dem som kaller seg kristne vil erkjenne at de er egenkjærlige, pengekjære osv.? I hvilket kristelig parti eller kirke vil du få høre sannheten om hvordan du er — om din synd, så du kan bli frelst? Du får høre meget om at Gud er god, og at vi er under blodet, og at nåden dekker alt, men hvorfor er det splid og trette? Hvorfor er de som tror på Jesus, ikke ett? Jo, det kommer av alle de synder som Paulus regner opp, og som de ikke vil høre om, men bare trekker et skinn av gudsfrykt over, og så diskuterer de læresetninger.

De taler alle om at Jesus kommer snart, og at det er de siste tider, men hvorfor taler de ikke også om disse med gudfryktighetens skinn? Er ikke Paulus’ profeti sann? De taler om å møte Jesus i skyen, men hvorfor taler de ikke om å rense seg likesom han er ren? 1. Joh. 3, 3. Hvorfor taler de ikke om å undertvinge sitt legeme og holde det i trelldom, så de ikke skal være uverdige til å møte ham? 1. Kor. 9, 27. Hadde de elsket sannheten, da hadde de også talt om det. Da kunne de bli frelst og bli ett.

«Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten.» 2. Tess. 2, 13.

Ja, det var dyrebare mennesker. De elsket sannheten, derfor kunne Ånden gjøre et verk med dem. De var tatt ut til frelse. Det skulle ikke trekkes et skinn av gudsfrykt over all deres elendighet. Nei, de erkjente sannheten og fikk del i helliggjørelse. Disse ble forberedt til å møte Jesus. Menigheten består av slike mennesker. 1. Joh. 2, 28.

«For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus, men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium?» 1. Pet. 4, 17.

Disse skinnhellige vil ikke ta den dommen over seg, og så vender de seg til eventyr, og de «tar seg selv lærere i hopetal, fordi det klør dem i øret.» Da er det ikke noe rart i at det blir mange partier. Disse er så vel organisert at ingen sann profet får anledning til å komme inn med lys og dom. Og disse partier anerkjenner hverandre og har fellesmøter og bønneuker. Det mangler ikke på arrangementer. De da som vil søke Gud i sannhet for å bli forløst fra synden, hvor skal de vende seg hen? De vet jo ikke om annet enn disse kirker og anerkjente partinavn. Mange søkende har vendt seg dit og blitt skuffet — mistet troen på sann kristendom.

«Kom til ham, den levende sten, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygget som levende stener til et åndelig hus . . .» 1. Pet. 2, 4—5.

Menigheten — Kristi legeme — er dette hus. Men Jesus, som er hjørnestenen, ble forkastet av mennesker. Alle de andre stener som skal bygges opp sammen med ham, blir da også forkastet av mennesker. Menigheten i dag er også forkastet av mennesker — av dem som bare har skinn av gudsfrykt. Det er vanskelig å finne menigheten, fordi den ikke er i rekkene av disse anerkjente partier. Og er det noen som hører om menigheten, så får de høre om den som vår tids verste vranglære. Det skal ikke hjelpe dem til å finne frem. Nei, er det noen som spør, får de høre: «Gå hvor som helst, bare ikke dit.»

Men da Peter svarte Jesus: «Du er Messias, den levende Guds Sønn,» sa Jesus til ham: «Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! for kjød og blod har ikke åpenbaret deg det, men min Fader i himmelen.» Matt. 16, 16—17.

«Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» Ap. gj. 2, 47.

Det er slik det er i dag også. Skal noen finne menigheten, så må Herren legge dem til. De må få det åpenbaret av Faderen hvis de skal komme vekk fra dette skinn av gudsfrykt og finne menigheten. Den porten er trang, men salige er alle vi som har funnet frem, og vi frelses, så Åndens samfunn blir herligere og herligere.

At vi lever i den siste tid, er det ingen tvil om, og lovløsheten tiltar. Men samtidig samler Gud de oppriktige i det ene land etter det andre og bygger menigheten, likesom han samler jødene til Israel. Ånden arbeider kraftig for å helliggjøre de som elsker sannheten. Lykkelig er alle de som ikke dåres av verdens storhet, men som blir bygget sammen med Jesus, der utenfor leiren. Hebr. 13, 13—14.