Stevnereferat: Påske 1966

Påskestevnet.

Gud gav oss igjen et ekstra velsignet stevne på Brunstad i Stokke. Av større barn under 15 år var det ca. 280, av ungdom mellom 16—35 år ca. 500 og over 35 år ca. 400.

Fra Sveits kom det 13 venner, fra Frankrike 7, Tyskland 20 og Holland 12.

Vi er glade over at vi er kommet så langt med utbyggingen av Brunstad at ca. 800 venner kunne innkvarteres der nå under stevnet.

Det var blitt så levende for br. Aslaksen at de største og herligste sannheter i Guds ord lå gjemt i de enkleste setninger og satser. En kan lese disse i årevis uten å forstå hva det virkelig gjelder.

Han nevnte da bl. a. Joh. 14, 15: «Dersom I elsker meg, da holder I mine bud.» De aller fleste troende sier at de elsker Jesus, men elsker de slik at de holder alle hans bud? Å holde Jesu bud er å seire på alle sine veier over all bevisst synd.

Jesus elsket oss så høyt at han gav sitt liv for oss, og når gjenkjærligheten blir født i våre hjerter ved den Hellige Ånd, så holder vi alle hans bud med glede. De blir da ikke tunge. Vi må be inntrengende om å bli fylt med en slik brennende gjenkjærlighet til Kristus, for uten den blir livet vårt forfeilet. Uten denne kjærlighet, er vi intet. Det står ikke at vi skal holde noen få eller de fleste av Jesu bud, men alle.

Vi har bl. a. et bud i det Nye Testamentet at kvinnene ikke skal pryde seg med utvortes prydelse. Når de gjør det allikevel, så er det mangel på kjærlighet til Kristus. Så er det også når man har imot hverandre, blir bitter, vred, bekymret og ved enhver annen synd.

«Hør! Så skal eders sjel leve.» Es. 55, 3. Er det så vanskelig å høre! Ja, det er nettopp det det er. Hvem av oss har hørt skikkelig Guds ord slik som det er? Har vi hørt riktig, så kan vi leve riktig og tale riktig.

Ordet er enkelt, men det må gjøres levende ved den Hellige Ånd. Elsker vi Jesus, da holder vi hans bud. Da taler vi sannhet og gjør rettferdighet med glede.

«Den som elsker far eller mor mere enn meg, er meg ikke verd» sier Jesus. Matt. 10, 37. Vi er altså ikke Jesus verd, når vi lar oss hindre av far, mor, hustru, barn eller noen annen.

Når man kommer i vanskeligheter, så svinger gjerne tankene hit og dit, f. eks. til penger, ære, forskjellige mennesker osv. Elsker man Jesus, så er ens tanker hos ham. Da lar man seg ikke trykke ned av vanskelighetene, men legger dem frem for Kristus i bønn og takksigelse. Han er full av kjærlighet, omsorg og hjelp. Om en mor kan glemme sitt barn, så glemmer ikke han oss.

I 2. Pet. 1, 12—13 ser vi hvordan Peter ville holde på å vekke dem ved påminnelser til å elske Kristus og leve i alle Kristi dyder, enda de var grunnfestet i sannheten.

Jesus gav befaling om å gjøre alle folkeslag til disipler, og de skulle lære dem å holde alt hva Jesus hadde befalt. Her har vi vårt arbeide både på møter og utenfor møtene. Vi skal være arbeidere som ikke tenker på å behage oss selv eller på vinning og ære.

I 2. Kor. 11, 2 leser vi om å være trolovet med Kristus. Forelskede mennesker benytter alle anledninger til å treffe hverandre, og de lar seg ikke hindre hverken av det ene eller det andre. Er vi trolovet med Kristus, da er vi virkelig forelsket i ham, og det er langt fra tungt og trelldomsmessig å være i hans nærhet og holde alt hva han har sagt i sitt ord.

Kjærligheten til Kristus er en himmelsk medisin som hjelper for alt.

1. Pet. 2, 21—24. Her ser vi at vi er kalt til å etterfølge han som ikke gjorde synd, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led. Jesus hadde et legeme og ble fristet og prøvd som oss i alle ting, men han gjorde aldri synd. Tenk for en utvelgelse å være utvalgt til å følge ham. Denne målestokk: Ikke gjøre synd, må vi legge på vårt liv.

I vers 24 ser vi at Jesus vil lege våre sår. Lever vi i en eneste synd, da er vi syke. I Titus 2, 11 står det at Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. På tysk står det at den helbredende nåde er åpenbar. Ved den blir sykdommen, dvs. synden borte.

I vers 9 står det på tysk at vi skal bli i stand til å formane ved den helbredende lære. Ved den helbredende nåde og lære blir vi sunne i troen, sterke og virksomme i alt det som er edelt og godt.

I 2. Tim. 3, 7 står det om noen som alltid lærer og aldri kommer til sannhets erkjennelse. De kan opprette bibelskoler og undervise i årevis uten å komme til sannhets erkjennelse. Deres tro duger ikke til å seire over synden.

De falske profeter leget folket på lettferdig vis. Det onde ble ikke utklemt av deres byller. De sa fred, fred, men det er ikke fred for de som lever i synd.

Jer. 6, 27—30. «. . . forgjeves har de smeltet og smeltet, og de onde er ikke skilt ut. Vraket sølv kalles de, for Herren har vraket dem.» Det er mange som har vendt seg til Gud, men de kommer bare inn i et stort religiøst apparat hvor synden ikke blir vekkrenset. De blir vraket sølv. Menigheten skal være en plass hvor alt ondt blir utskilt, og hvor vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.

Selve grunnlaget forat Jesus stod opp av graven var at han i hele sitt liv gjorde sin himmelske Faders vilje og aldri sin egen vilje. Den var brutt. Han gjorde intet uten at det ble gitt ham ovenfra. I Getsemane gikk Jesus tre ganger bort og bad de samme ord: «Dog, ikke som jeg vil, men som du vil!» Matt. 26, 39. Mange mener å opphøye Jesus ved å si at han ikke hadde noen egenvilje å fornekte, men det blir det motsatte. Grunnen er at de ikke har noen interesse av å fornekte seg selv. De ser opp til Jesus som Forsoneren som til enhver tid tilgir deres synder, men de vil ikke følge ham på korsets og selvfornektelsens vei.

De fleste har en sterk vilje i alle retninger enda de har kalt seg for kristne i mange år. Det er «jeg vil», «jeg mener», «jeg synes», «jeg påstår», «jeg krever min rett» osv. De er bundet til smått og stort i det jordiske med sin vilje, og når det gjelder arvesaker, da er det stadig krangel. Paulus aktet alt det jordiske for tap og skarn og var en trofast Kristi etterfølger.

La oss lese og grunde skikkelig på følgende vers i 1. Kor. 10, 32—11, 1: «Vær uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet, likesom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst. Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!»

Her ser vi hvordan Paulus ikke i noe stykke tenkte på seg selv, og her finner vi Kristi fotspor som vi er kalt til å vandre i.

«Og han sa til alle: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Luk. 9, 23 og 14, 26—27. Her ser vi betingelsen for å bli opptatt i Jesu disippelskole.

En ubrutt egenvilje bringer stadig uro og spetakkel. Fornekter vi oss selv, blir det velsignet fred og enhet. Beholder vi vår egenvilje, så beholder vi også vår dårskap som er treg, stiv, sta og påståelig, mens visdommen er mere bevegelig enn all annen bevegelighet. Den er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt. Jak. 3, 17. Visdommen er ikke ettergivende når det gjelder synd, men i jordiske saker ellers er den bøyelig, velvillig og ettergivende. En eldre mann hadde det for vane å si ganske stille og lunt: «Det går an så, og det går an så.» Det var livsvisdom som fikk mange stridsbølger til å legge seg.

Dårskapen gir seg utslag i storaktige tanker og i det å ville være og gjøre noe ekstra. Kong Oscar i Sverige besøkte engang et sinnsykeasyl hvor han ble presentert som kong Oscar. «Ja, jeg var kong Karl den 12. da jeg kom hit, men det fikk de snart plukket av meg her», sa en av pasientene.

«Den som lever etter sine lyster, er levende død.» 1. Tim. 5, 6. «Lever for å gjøre seg gode dager», står det på svensk. Det står stygge åndsmakter bak enhver ond lyst, og lever man etter sine lyster, så blir snart hver lyst en last som det ikke er lett å komme ut av. Veien til evig lykke er å fly fordervelsen i verden som kommer av lysten.

Vi lever i en ond og farlig verden og det er nødvendig for oss å ta imot formaninger i alle retninger til gudsfrykt og troskap. «Den som mener seg å være ferdig utdannet, er ferdig, men ikke utdannet», sier et ordspråk. Ved ydmykhet og troskap blir vi formet og dannet til Guds ære så lenge vi lever her på jorden. Vi blir salvede og velsignede personer som blir istand til å velsigne, trøste og hjelpe mennesker på alle våre veier. Vi får frukt av vår gjerning, frukt som varer ved i all evighet.

Enkelte kan styre sitt hjem etter visse prinsipper. Disse kan de gjennomføre med stor styrke som om det var Guds åpenbare vilje. Det blir mye vondt i hjemmene p. gr. a. disse prinsipper. En blir ikke lykkelig og en vinner ikke barnas hjerter. Ved i ydmykhet å rette seg etter Guds ord, forsvinner det stive og hårde, og Guds herlighet, glede og fred kommer frem. Det kunstige og ufruktbare blir borte.

Under stevnet var det en mengde brødre og søstre som priste Gud for den glede og velsignelse de hadde fått del i ved den helbredende nåde og ved kjærligheten til Kristus. Hver kveld var det ungdomsmøter hvor de kappedes om å prise Gud, og mange ble omvendt.

Det kunne jo skrives en bok om dette herlige stevne, men det er her tatt frem noen hovedtrekk av det som br. Aslaksen, Sigurd Bratlie og andre brødre hadde fremme.

Vi hadde også et velsignet møte 2. dag form. for de som ble igjen. Her ble det talt om å være gledesbud om det nye og herlige Gud fremvirker i oss. Br. Aslaksen leste de ekstra visdomsfulle og gode ord fra Sirak 30, 22 og ut kap. Slå opp og les disse vers ofte. Det passer ekstra godt å lese dem før man spiser. «Overgi ikke din sjel til sorg, og plag deg ikke selv med dine tanker. Hjertets glede er et menneskes liv, og en manns fryd gjør hans liv langt. Elsk deg selv og trøst ditt hjerte, og driv sorgen langt bort. For sorgen har ødelagt og drept mange, og det er ikke noen nytte i den. Avind og vrede forkorter livet, og bekymring gjør gammel før tiden. Et glad og godt hjerte tenker på den mat det skal ete.»

Vi ser hvor viktig det er med hjertets glede og med fryd som er et enda sterkere uttrykk for glede. Det er bare ved et usvikelig kjærlighetsforhold til Kristus vi kan bevare hjertets fryd og glede under alle livets forhold.

Sitter man ved bordet med urolige og bekymrede tanker og er ergerlig for både dette og hint, så fordøyer man ikke maten og blir nedbrutt til legemet. De aller fleste sorger et menneske har, er unødige sorger som ved troen kan drives langt bort. De gjør ingen nytte, bare skade. Mange går omkring og føler seg tilsidesatt og mangler både kjærlighet og trøst. Elsk deg selv og trøst deg selv, sier Sirak. Det er greit og praktisk, slik at vi slipper å vente noe av noe menneske. Vi kan oppgløde oss selv, formane oss selv, trøste oss selv. «Min sjel glem ikke alle hans velgjerninger», sa David og så sang han lovsanger til Gud med harpen. La oss ta vare på hjertets glede og fryd slik at vi kan være gledesbud hvor vi ferdes.