Herske!

Herske!

«Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden.» 1. Pet. 5, 2—3.

«Da sa han til dem: Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere.» Luk. 22, 25.

Ikke alle som hersker, har ondt i sinne. Noen mener det godt, og hersker for å få det gjennomført. De fleste hersker vel til egen vinning, men noen kan også herske over andre, for de mener det er det beste for dem, da de selv ikke forstår hva som er best for seg eller ikke har evne til å gjennomføre det.

I Guds rike må det være frivillig hvis det skal være gull og edle stener. Den eneste rette måte å komme til makt på er å vinne tillit ved å være et forbillede — et mønster for hjorden. Paulus gir Timoteus den formaning at han ikke skulle la noen forakte seg for sin ungdoms skyld. Det skulle han ikke avverge ved å bruke sin begavelse og myndighet til å herske, men han skulle avverge det ved å være et forbillede for de troende, i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet. 1. Tim. 4, 12. Dette er veien for dem som føler seg foraktet eller kjenner på at de skulle ha mere makt.

Denne formaning til ikke å herske har vi bruk for på alle områder i vårt liv. De religiøse ledere binder i alminnelighet menneskene til seg. For å få makt over sine medlemmer bruker de forskjellige skriftsteder, for ved dem å tvinge dem til lydighet. De bruker da særlig det ord: «Lyd eders veiledere og rett eder etter dem.» Hebr. 13, 17. Resten av verset eller vers 7 holder de ikke frem. Men når veilederne ikke fører dem de veileder, i forbindelse med hodet, da er de vill-ledere. Kol. 2, 18—19. De lokker disiplene etter seg. Ap. gj. 20, 29—30. Paulus formaner dem til å komme ihu hva han har gjort for dem, v. 31. Han var et forbillede og sa: «Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det, og fredens Gud skal være med eder.» Fil. 4, 9.

De som hersker, de hindrer andre i å leve. De tar livet fra dem de hersker over, og gjør dem umyndige. Det er en forferdelig urett. De leter frem skriftsteder som de bruker for å få makt, og de truer.

Det står: «I barn! vær lydige mot eders foreldre i alle ting! for dette er velbehagelig i Herren.» Kol. 3, 20. Når barna er umyndige, må en våke over dem. Så lenge de er små, har en makt til å holde dem på plass. Men tukter en etter den tilbøyelighet en har i kjødet, så blir det bare en hersking over deres legemer, og den makten mister en når barna blir større. Man forstod ikke ved sin såkalte omsorg å vinne deres hjerter. Det er mange foreldre som hersker over og egger sine barn. Neh. 9, 37. Når de ikke lenger kan råde over deres legemer, benytter de seg av dette skriftstedet, at de skal lyde sine foreldre for å få makt over dem. Ja, mange bruker dette mot sine barn etter at de er blitt myndige og også gifte.

Mange ekteskap er blitt ødelagt fordi hustruens eller mannens mor kommer inn i huset og begynner å herske. De tar makten og dermed livet fra de unge. Særlig kona gir etter for sin mor, og mannen er hjelpeløs. Som oftest når man ser en eldre som er medlem i en ung familie, så er det mormor eller morfar. De kommer særlig lett inn i familien ved sin datter. De regner henne fremdeles som sin datter som de skal råde over. Kona er jo den som steller i huset og tar byrden av gjestfriheten, og da føler hennes foreldre seg hjemme der. Av og til bruker de også Ef. 5, 31 for å få makt over mannen. «Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.» Og så legger de til: Det står ikke om hustruen at hun skal forlate far og mor! De kommer ikke ihu at den formaningen ikke var nødvendig på den tid. Det var jo mannen som tok med seg sin hustru — vekk fra hennes hjem og til sitt hjem. Der, sammen med hans foreldre, var det vanskelig å holde seg adskilt. Rebekka dro jo langt vekk fra sine. Hun kom til Isaks hus. Så også med Rakel og Lea. 1. Mos. 31, 14. De sa: «Har vi vel ennu noen lodd og arv i vår fars hus?»

Her ser vi hvor nødvendig det er ikke å la noen herske over seg. Dette må en spesielt være våken for når en gifter seg og skal begynne en egen husholdning. En må ikke la noen annen — far eller mor — få makt der. Vil man, kan man spørre om råd, men mannen og hustruen må være ett, og selv bestemme om de vil følge rådet. Mannen skal elske sin hustru og hustruen ha ærefrykt for sin mann. Ef. 5, 33. Hun har jo oppgitt sitt slektsnavn og fått mannens. De må selv ta det fulle ansvar for det hjem de har stiftet.

Når de herskesyke blir spurt om råd, så forlanger de at den som spør, også skal følge det råd han får. De kan ikke bare gi råd, og så gi den spørrende frihet. Nei, de benytter seg av den tillit den spørrende har, til å herske over ham, og følger han ikke rådet, blir de fornærmet.

Mange slike herskesyke kan være svært gjestfrie, hjelpsomme og oppofrende. Ved sin vennlighet og sine tjenester kommer andre i takknemlighetsgjeld. Ja, lik Absalom kan de stjele folks hjerte. De drar noen til seg som de kan herske over. 2. Mos. 23, 8. De nyter å være den som gir råd og vil gjerne være «Skriftefar». Slike leder menneskene vekk fra Kristus, som er hode for menigheten.

Mange er også de som liker å bli hersket over. De liker ikke å ha ansvar, men søker mennesker som de kan støtte seg til. I stedet for å søke samfunn med ham som er hode for legemet, så søker de en «Skriftefar». De hviler så trygt i hans råd og nærvær. Slike mister kampprisen og får ingen åndelig vekst. Ef. 4, 14—16.

Frigjør deg selv og din familie fra alle — slekt og venn — som du merker vil trenge seg inn og øve innflydelse. Frigjør deg fra alt vennskap som ikke fører deg til hodet, Kristus, hvorfra hele legemet sammenføyes. Bare gjennom hodet kan det oppstå sant broderskap. Alt annet er menneskelig og fordervelig.