Hovedsaken

Hovedsaken.

Det loven ikke kunne, «det gjorde Gud, idet han sendte sin sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Rom. 8, 3—4.

Det var altså det Gud gjorde, og som åpnet slike veldige muligheter for oss. Jesus var offeret og innvidde denne nye og levende vei som gikk gjennom hans kjød. Vil vi følge ham, går veien gjennom vårt kjød i dag. Hebr. 10, 19—20. Han lærte lydighet av det han led. Hebr. 5, 7—9. Ved lidelse kom han til synden i kjødet. Da var han lydig, og synden i kjødet fikk ikke sin utfoldelse, men ble fordømt i kjødet. Der vant han seier, idet han ofret seg selv i kraft av en evig Ånd, så han tjente sin Fader. Hebr. 9, 14.

Når vi leser Esaias 53 ser vi ham i den stilling at han lærte lydighet av det han led. «Men det behaget Herren å knuse ham.» V. 10. Det var han som Menneskesønn som skulle knuses, slik at synden i kjødet ble fordømt. Da kunne hele guddommens fylde ta legemlig bolig i ham. Kol. 2, 9. Vi leser: «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom.» Vi kjenner ham ikke slik etter at han var 30 år, men da var han jo også nesten fullendt. Før den tiden hører vi nesten intet til ham. Men Esaias beskriver hans liv: «De aktet ham for intet.» I de forhold ble han fristet. Der møtte han synden i kjødet. Der vant han seier og var uten synd — overtredelse. Hebr. 4, 15. Det gir oss frimodighet, som det står i vers 16. Det var jo for vår skyld det ble gjort. 1. Joh. 3, 4—6. Nå kan også vi slutte å synde ved å følge ham. Vi kan også få del i guddommelig natur på samme måte som han.

Masser av troende tror at Jesus har gått veien, seiret over synden, lidd og dødd, men at vi skal likedannes med ham ved å følge ham — lide, dø og seire som han, det tror de ikke. Men for oss som tror og følger Jesus på den nye vei, er hovedsaken den at vi i fristelsens stund lar Kristi død virke på synden i kjødet. 2. Kor. 4, 10—11. Da blir også Jesu liv åpenbart ved våre legemer. Vi får del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Ved lidelse kommer vi i fristelser. Da møter vi synden i kjødet ved at vi drages og lokkes av vår egen lyst. Jak. 1, 14. Men da er også anledningen gitt oss til å seire! Derfor lyder formaningen: «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser, da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet.» Da får vi livets krone. Jak. 1, 2—3 og 12.

Derfor roste Paulus seg av sine trengsler. Rom. 5, 3. Hvem setter tålmodigheten så høyt? Det gjør den som går på den nye og levende vei. Han forstår verdien av at synden blir fordømt i kjødet. Mange har opplevd å bli renset på hjertet fra en ond samvittighet, men de kan ikke bevare det rent. Hebr. 10, 22. I fristelsens stund, når lysten drar og lokker, så forstår de ikke å la korset virke så lysten blir dødet, men de slipper begjærligheten inn i hjertet, og de blir onde. Derved får de igjen en dårlig samvittighet.

Når synden er i hjertet, kan en ikke bli likedannet med Jesus. Men når en med et renset hjerte tar sitt kors opp, så synden i kjødet, den som frister, blir dødet i kjødet, uten å komme inn i hjertet, da får en del i guddommelig natur. Det blir en åndelig vekst. Noen herligere utvikling i denne verden kan en ikke ha.

De som går på denne nye og levende vei, får herlighet i overmål på overmål ut av trengselen. 2. Kor. 4, 17. Det er fordi at Jesu død virker over synden i kjødet. Det er hovedsaken. Det var Guds verk i Sønnen, og det er Jesu verk i oss. Derved er vi ikke bare én ånd med ham, men vi blir ett kjød med ham. Ef. 5, 31—32. Dette er bruden som skal opprykkes.

Herlige verk og herlige dag!