Hva var størst for slangen?
«Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø, for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli likesom Gud og kjenne godt og ondt!» 1. Mos. 3, 4—5.
Noe større enn å bli likesom Gud og kjenne godt og ondt, visste slangen ikke å friste Eva med. Det er også det største som finnes. Men de trodde de skulle komme til det på ulydighetens vei. Nei, på den vei får de kjenne følgene av det onde, men de lærer ikke å kjenne det gode.
Jesus gikk den motsatte vei. Han lærte lydighet av det han led. Hebr. 5, 8. «Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.» Luk. 2, 52. Altså å skille mellom godt og ondt har med veksten å gjøre. Hebreerne hadde ikke vokst opp til det. De var barn og var ukyndige i rettferds ord. Tegnet på å være kommet frem til manns modenhet er at vi har fått våre «sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt». Hebr. 5, 14. Da vet en hva en skal gjøre. Barna vet ikke det. De er stadig i vanskeligheter, strid og trette. Det var også tegnet på at korintierne var småbarn i Kristus, tross alle sine nådegaver og sin kunnskap. 1. Kor. 1, 5—7 og 2, 1—4. Det kan en gå ut ifra at der hvor det er trette og partier, der er de barn i Kristus. Samtidig kan de som korintierne tro at de er rike og herrer, mette så ingen kan lære dem noe. 1. Kor. 4, 8. Ja, da er de riktig småbarn.
Den egentlige vanskelighet er at en ikke vet hva en skal gjøre. Den som vet det, har egentlig ingen vanskelighet. Derfor hører vi både frelste og ufrelste spørre: «Hva skal vi gjøre? Det var ingen sak da, hvis vi bare visste hva vi skulle gjøre!» Når en vet det, da forsvinner vanskeligheten.
Jesus gikk veien som menneskesønn og ble lik Gud og kjente godt og ondt. Han ble fullendt i lydighet. Og det er ingen annen vei for oss heller enn lydighet, hvis det skal bli åndelig vekst, og vi skal komme ut av alle disse vanskeligheter som vi hører menneskene rundt oss er i. «Er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?» spør Paulus. Det kan vi også høre. De troende er i samme vanskeligheter som de vantro. De kan ha stor bibelkunnskap og være åndsdøpt, men de har ingen åndelig sans, fordi de ikke lyder Guds ord. Da hjelper det ikke om en har vært frelst i femti år.
Det var for å virke troens lydighet at Paulus hadde fått apostelembede. Rom. 1, 5. Det blir ikke vekst bare med syndenes forlatelse — bare med det Jesus har gjort for oss. Nei, vi må følge ham. Vi må være Ordets gjørere, ellers dårer vi oss selv. De leser de herlige løfter og tror at de er deres — uten å oppfylle betingelsene. De tror at de er eldstebrødre fordi de har vært med lenger enn de fleste, og så kan de ikke skille mellom det å være fornærmet og det å glede seg med dem som blir hedret. 1. Kor. 12, 26.
Så stort er det å vokse frem til å skille det edle ut fra det uedle at en da blir som Herrens munn! Jer. 15, 19. Da kan en hjelpe menneskene. Da vet en hva og hvordan en skal gjøre det, og dermed forsvinner vanskelighetene. Å vokse frem til å bli lik Gud i dette er vårt store kall. Det kan ikke skje på annen måte enn ved lydighet. Det er den smale vei til livet.