Ære og dyrke skapningen framfor skaperen

Ære og dyrke skapningen fremfor Skaperen.

For en dårskap! For en galskap! Om man er begeistret for, og tilber det skapte, hvor meget mer burde man ikke tilbe, ære og lovprise og beundre Ham som skapte det! Man burde elske ham, beundre ham, og tjene Ham alene! Ja, man bør tilbede Ham, gi nøye akt på hans ord for å adlyde det i ett og alt, og akte Ham alene høy og stor, og tilbedelsesverdig!

Alt annet som et menneske beundrer og tilber, er avguder! Vi trenger alle inderlig vel til denne formaning: «Mine barn! vokt eder for avgudene!» 1. Joh. 5, 21.

Skaperen — han er den sanne og levende Gud, Faderen og hans sønn Jesus Kristus. Alt det skapte, samt deres verk, det er avgudene. Den aldeles overhåndtagende avgudsdyrkelse, det er dyrkelsen og tilbedelsen av kvinnen, eller det annet kjønn, men ikke det alene, men av alt som er fagert å skue, og alt som er høyt og stort, fint og moderne, imponerende og storslagent, stor begavelse og dyktighet.

Les grundig og ettertenksomt i Esaias 2. og 3. kap., så vil du få et godt innblikk i hvorledes Gud ser på beundringen og tilbedelsen av det han har skapt, og på menneskenes tilbedelse av alskens forfengelighet, utsmykning og stormannsgalskap!!! Ja, betrakt det både godt og vel og lenge og ofte! Det vil lønne seg meget godt!

2, 8: «deres land ble fullt av avguder, de tilber sine henders verk, det deres fingrer har gjort.» Det var også noe å tilbe! D.v.s. de beundrer og tilber seg selv! — — —

For Herren, hærskarenes Gud har satt en dag til dom over alt stolt og høyt, og over alt opphøyet, så det blir ydmyket, over høye og prektige trær, over alle de høye fjell, over alle de stolte høyder, over hvert høyt tårn, over alle prektige, store luksusskip (et sådant som var så dyktig konstruert at de skrøt av at det ikke kunne synke, det gikk til bunns på sin første tur over Atlanteren!!!), ja over alt som er fagert å skue. Esaias 2, 10—22. Vers 18: «Og avgudene — med dem er det helt forbi!» Ja, slik blir det selvsagt en dag. Men nå er det livet om å gjøre at det blir aldeles forbi, frivillig, nå i nådens tid, med all denne mangfoldige avgudsdyrkelse som er så veldig alminnelig blant omvendte mennesker. De fleste, dessverre, er nok sørgelig lite omvendt!

Vers 20 og 21: «På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull som de har gjort seg for å tilbede dem, bort til muldvarpene og flaggermusene, og gå inn i fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for hans høyhets herlighet, når han reiser seg for å forferde jorden.»

Legg både deg selv, og andre, Guds syn på disse saker grundig på hjertet! Det er jo hans syn på saken som er avgjørende, det alene. For det er jo Han som er både frelseren og dommeren. Hva du selv måtte synes, er jo verre enn intet. Betenk dette!

Likeså, ta dypt og drøyt til hjertet Guds syn på kvinners pyntesyke og idel galskap, beskrevet i Esaias 3, 16—26. Legg deg hans gjengjeldelse på hjertet! — —

Merk spesielt i vers 22 og 23: «høytidsklærne» og «de fine linneter». Også disse er Gud vred på. Og dette stemmer jo fullkomment med den nye pakts skrifter: Det er ikke bare smykker som er forkastelig, men også å pryde seg med kledebon (dansk overs.: «forskjellig klesdrakt»). 1. Pet. 3, 3. 1. Tim. 2, 9. «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning!» «Når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye.» 1. Tim. 6, 6—8. Det står kort og godt: «klær» — ikke «fine klær», ikke «nye klær», ikke «mange klær».

Det hender at predikanter og andre skryter av å være bibelske, og av å forkynne det hele og fulle evangelium. Men, dessverre, det pleier å mangle adskillig på dette!!! Ja, det aller meste er nok ubibelsk. F. eks. hva ovenstående angår. —