Falske profeter

Falske profeter.

Her formaner Jesus oss til at vi skal vokte oss for de falske profeter, for de er som glupende ulver. Men de kommer ikke som ulver, de kommer i fåreklær. En ulv kan ikke være får, selv om han kommer i fåreklær, og et får kan heller ikke være ulv. Derfor gir Jesus oss en enkel måte hvorpå vi kan kjenne dem. Han sier: «Av deres frukter skal I kjenne dem».

Han sammenligner de sanne og falske profeter med trær, og på frukten kan vi kjenne treet. Ulven har intet å gi — den er glupende. Fåret gir hele sitt legeme med kjøtt og ull. Når de falske profeter kommer i fåreklær, da ser det ut som de har noe å gi. Disse profeter profeterer i Jesu navn, men de søker sitt eget. Dette «sitt eget» kan vi dele i to ting: Ære og penger, eller vi kan si det med to ord: Det jordiske! «Den som taler av seg selv, søker sin egen ære, men den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.» Joh. 7, 18.

Det typiske for de falske profeter er at de samler om seg selv. De kan ikke være alminnelige brødre iblant brødre. De vil være midtpunktet. De vil være ledere. Og Jesus sier om dem som på hin dag sier: «Har vi ikke gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Da skal han si til dem: Vik bort fra meg, I som gjorde urett!»

Hva var det da for en urett de gjorde? Jo, ganske enkelt den at de selv ble midtpunktet. Det er også lett å høre, når en hører slike falske profeter. De har ikke mye Guds ord å forkynne, men de forteller alt det store Gud har gjort hvor de har vært. Når en hører de forteller, da er det veldige ting med vekkelse og helbredelse, og alltid dreier det seg om deres person, hvilket redskap de har vært i Guds hånd. Og alltid forsøker de å skjule sin æresyke under fåreklær, idet de stadig sier: «All ære til Jesus!» Det høres alt sammen så herlig ut. Men det er bestandig på andre plasser, hvor de har vært, det har skjedd så veldige ting, ikke der de er. Da behøvde de ikke å fortelle det, da kunne en jo oppleve det.

Typisk for disse falske profeter er at det er så om å gjøre for dem å samle penger — selvfølgelig ikke til seg selv! Nei, de trekker fåreklærne på: Alt sammen er til Guds sak. Og da har de mange forskjellige formål som de ved sin talekunst gjør så viktig for Guds sak. Tenker en nøyere over saken, får en det inntrykk at var det bare penger nok, så kunne hele verden bli frelst. Det hele blir en pengesak, og folk gir og gir. Det blir likesom den eneste måte de kan gjøre noe for Gud på. For disse falske profeter samler jo ikke til seg selv, men dog lever de rikelig derved, selv om det alltid er pengemangel. At alle disse som gir penger, ikke har seier over synd, bekymrer dem ikke. De trøstes bare med at Jesus har gjort alt, og vi er under hans blod. Og en kan stadig høre dette uttrykk når de ber: «Jesus, still oss under ditt blod!» — Dermed har de jo også sagt at de ikke er der.

På slike profeter er dette uttrykk «glupende ulver» veldig betegnende. Jesus er vårt forbilde, han som sa til den rike mann: «Gå bort og selg det du eier, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen, kom så og følg meg!» Matt. 19, 21.

Når vi leser om apostlenes arbeide og deres taler og skrifter, hvor finner vi der at Guds sak var avhengig av penger? Nei, de hadde bare én tanke, og det var å hjelpe menneskene ut av synden. Derfor gir Paulus oss et kjennemerke, slik at vi kan se forskjell på disse ulver som lokker disiplene etter seg for vinnings skyld, og de sanne arbeidere:

«Våk derfor, og kom ihu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste én med tårer!» Ap. gj. 20, 29—32.

Leser vi bergprekenen, så ser vi at det hele dreier seg om å komme vekk fra fariseernes rettferdighet og hykleri, de som gjorde alle sine gjerninger for å sees av mennesker. Det hjelper ikke med «fåreklær» — å se pen ut utvendig — når hjertet begjærer, og når en bekymrer seg for det jordiske, slik som hedningene gjør. Gudsfrykten må bli sann i hjertets innerste, slik at en lever for Gud og ikke for mennesker. Da bygger en sitt hus på fjell.

At de falske profeter står de sanne imot, er ganske naturlig. Det som da er om å gjøre for de falske, er å få stemplet de sanne som vranglærere. De falske diskuterer om læren er rett eller ei. Om livet er rett eller ei, det diskuterer de ikke. Livet har de liten interesse av. Snakker man om det, da blir en straks møtt med de ord: «Du skal ikke dømme!» Det er også et veldig godt kjennetegn. Og ulvene kan aldri komme til enhet, slik som Faderen og Sønnen er ett, men de snakker mye om det, midt i det de strides, kritiserer og baktaler hverandre.

Les 2. Kor. 11 og 1. Joh. 1, 1—4 med ettertanke og Jer. 23, 15—32.