Mot håp med håp

Mot håp med håp.

«Mot håp trodde han med håp . . .» Rom. 4, 18. Alle menneskelige håp gikk imot Abraham, men midt i denne håpløshet trodde han Gud, med et levende håp og gledet seg som om han allerede hadde Isak.

Vi har ikke bruk for håp og tro når det gjelder alt det som på menneskelig vis ser lyst og håpefullt ut. «Hvorfor skulle en håpe det som han ser?» Rom. 8, 24.

Der hvor fornuften står foran en høy, tykk og ugjennomtrengelig mur av vanskeligheter og hvor en ser tungt og mørkt på det hele, der slår troen hull og lyset trenger igjennom.

Menneskene brytes ned av alt det som går dem imot. De blir skuffet, motløse og trette, og i denne ånd tenker og taler de og plager både seg selv og sine medmennesker.

Paulus og flere med ham hadde troens Ånd, og i den talte de oppbyggende, oppglødende og trøstende ord. Da Paulus satt i fangenskap i Rom, formante han filippenserne til alltid å glede seg i Herren. — Jo aktivere vi er i tjenesten for Gud, desto mere kjører Satan opp i sin vrede for å svekke oss og hindre oss i å utføre Herrens gjerninger med glede. På motgangens dag møter han opp og maler alle håp svarte. Men de håp som lyser ved levende tro, kan ikke formørkes. — Troen regner motgangens dag for medgangens dag, fordi det blir en frelsens dag. Så lenge troen ikke har fått feste i våre liv, kastes vi hit og dit av våre bedragerske følelser i uro og bekymring. Noen ganger ser det lyst ut og plutselig er alt mørkt. Slik kan det være når det gjelder å få barna med seg inn i Guds rike. Mange brytes ned i denne kamp. Men synker vi ned i motløshet og forsakthet, så har Satan vunnet kampen, for Gud har ikke gitt oss motløshets ånd, men krafts, kjærlighets og sindighets ånd. 2. Tim. 1, 7. — Et glad hjerte gir god legedom, men et nedslått mot tar margen fra benene. Ordspr. 17, 22.

Der hvor fornuften sier: «Det er umulig!» der sier troen: «Det er mulig!» Tro er full tillit til Gud som kan alt og som elsker oss. Hans navn er Under, og han gjør under. Om en mor kan glemme sitt barn, så kan han ikke glemme oss. Es. 49, 15. Uten tro er det umulig å tekkes Gud, men ved troen behager vi ham, og vi blir hans fortrolige venner som han vil bønnhøre og hjelpe på nødens dag. Om han drøyer med å bønnhøre oss, der hvor vi ønsker han straks skulle gripe inn, må vi finne hvile i at han er fullkommen i visdom, godhet og kjærlighet, og at han griper inn i rette tid til evig gagn for oss og våre barn og ellers i ethvert forhold. —

Slapphet og likegyldighet finnes ikke i troen. I troen skal vi stride mot alt det som vil hindre oss i å nå frem til det håp vi ser hen til med glede. Han bønnhører oss etter nøden og trangen i vårt hjerte. Dersom vi tror, skal vi også få se og erfare Guds herlighet.