Å være opplagt

Å være opplagt.

Det er tre slags opplagthet: Åndelig opplagthet — sjelisk, eller menneskelig opplagthet — djevelsk opplagthet.

I Rom. 15, 14 står det på norsk: «fulle av godhet». Men på fransk står det: «fulle av gode opplagtheter». Istedenfor opplagthet kan det også stå humør. Det betyr at man er ladet med ånd og kraft og spenstighet, at man er i full vigør, full av god virketrang, full av lyst og beredskap til å la det strømme ut gode ord og formaninger og velsignelser! Det synger og leker og gjærer i hjertet. Det driver på der innenfra, både til ord og gjerning.

Man får ifølge denne sin opplagthet, og dette sitt gode humør, sagt og gjort mere godt i løpet av kort tid enn andre får somlet seg til å si og gjøre i løpet av et helt år, eller i løpet av flere år.

Det var dette Paulus bad om for menigheten i Tessalonika, nemlig at Gud skulle mektig fylle dem med all lyst til det gode, og virksomhet i troen. 2. Tess. 1, 11.

Og til menigheten i Efesus skriver han denne formaning: «Bli fylt av Ånden, så (i den grad at) I taler til hverandre med salmer, lovsanger, og åndelige viser (det frydefulleste av alt!), og synger og leker for Herren i eders hjerter, og alltid sier takk . . ., og underordner eder under hverandre.» Dette er åndelig opplagthet. — —

Da er man salvet, fylt, godt smurt, og lettbevegelig, og således velskikket til all god tale og gjerning. Dette er Guds vilje og vårt himmelske kall! Ære være Gud! Da strør man med glede ut av alt det man har til rådighet.

Om du vil, kan vi også uttrykke denne åndelige opplagthet med å være i form, slik som man sier om sportsfolk som er i full vigør, beredt til å delta i løpene. Vi kan også sammenligne det med et instrument som er godt stemt, og derfor gir vakre toner.

Gid menigheten blir full av slike brødre og søstre!!!